Om Dyrekommunikasjon

Dyr kan ikke snakke, men de kan kommunisere. Det er (minst) fire måter de gjør det på:

  1. Lyd
  2. Lukt
  3. Kroppsspråk
  4. Telepati

De tre første tar vi som en selvfølge. Vi forstår at en katt som mjauer eller freser har en hensikt med disse lydene. Likeså vet vi at dyrene kan kommunisere gjennom lukter og såkalte feromoner. Alle vet også at dyrenes kroppsspråk er viktig.

Det siste punktet, telepati er kanskje det mest spennende, synes jeg. Telepati er uavhengig av lyder, lukter og kroppsspråk. Telepatiske signaler sendes fra et individ til et annet, og mottakeren kan motta informasjonen via sin egen kropp, sine sanser og sine tanker. Dyr kommuniserer aktivit via telepati. Vi mennesker kan trene oss på å bevisst motta signaler, og til å sende informasjon tilbake. Det er det jeg gjør når jeg kommuniserer med dyr.

TELEPATISK KOMMUNIKASJON:

Telepati kan forklares på flere måter. Det kommer av de greske ordene tele og phatos, og kan oversettes med fjernfølelse eller tankeoverføring. Gjennom telepati får jeg tilgang til et universelt språk. Telepati kan brukes både mellom mennesker og mellom mennesker og dyr. Det er et språk som går på tvers av nasjonaliteter og arter. To individer kan sende og motta informasjon fra hverandre. Når jeg kommuniserer med dyr bruker jeg min egen kropp som sender og mottaker. Informasjonen utveksles uten at jeg snakker eller gir fysiske tegn. Kroppen fungerer som en antenne, og jeg får mye informasjon fra dyrene i denne ”tause kommunikasjonen”. Jeg kan oppfatte en annens tanker, sinnstemning eller opplevelser. Telepati fungerer også når det er avstand mellom de to som kommuniserer.
Telepati er en medfødt evne som alle har, i større eller mindre grad. De fleste av oss har dessverre lært å undertrykke eller ikke stole på denne evnen, og de fleste nekter for at telepati er mulig. Hvis vi tenker etter har de fleste erfaringer når det gjelder telepati, men vi bortforklarer det ofte som tilfeldigheter. Et eksempel kan være at du tenker på en person, og akkurat da ringer vedkommende til deg. Noen mennesker forteller at de ”bare visste det” da nære venner eller familiemedlemmer var i nød eller døde. På samme måte har vel de fleste erfart at man kan ”sense” en stemning i det man kommer inn i et rom, selv om man enda ikke har snakket med de som er tilstede.

Jeg måtte selv oppleve telepati før jeg forstod at det var mulig. Selv ble jeg overbevist da hunden min snakket med en dyretolk. Det kom frem så mye fakta den dagen, som jeg ikke kunne forklare som flaks,  tilfeldigheter eller lignende. Dyretolken gav konkret og etterprøvbar informasjon. I vår kultur er vi opplært til at telepati er umulig. Dette står i kontrast til holdningene man finner hos urbefolkninger. De lærer barna sine å kommunisere med naturen og dyrene. Tenk på indianerne som red hester i full galopp uten verken sal eller hodelag. Hvordan greide de å temme hestene, lære dem opp og ikke minst styre? Er det noen her hjemme som tør prøve på det samme?

Etter at jeg begynte med dyrekommunikasjon har jeg lagt merke til hvordan vi avlærer barna våre den følsomheten de naturlig har for å kommunisere med dyr. -Hunden er lei seg, sa en liten gutt og pekte på en hund. –Nei, det er den ikke, den er så glad så, sa moren, og dro han videre. Jeg hadde så lyst til å stoppe henne og si at jo, gutten din har helt rett! Den hunden er virkelig deprimert!

HVORDAN MOTTAR JEG INFORMASJON?

Dyrene kommuniserer i stor grad gjennom bilder og følelser. Vi mennesker kan trene oss på å motta dem, og å sende informasjon tilbake. Jeg vil her fortelle litt om de forskjellige måtene jeg kan motta informasjon fra dyrene på. Når jeg kommuniserer telepatisk med dyr kan jeg få informasjonen på flere måter:

Følelser
Dyr sender meg følelser for å fortelle hvordan de har det eller hvordan de hadde det i en spesiell situasjon de forteller om. Eksempler kan være hjertebank, angst, uro, redsel, sorg, gråt, smerte og glede. Min erfaring er at dyrene har de samme følelsene som oss mennesker.

Å kjenne noe på kroppen
Hvis dyrene har ubehag eller smerter i kroppen kan de sende det til meg. Da kjenner jeg det på samme måte i kroppen min. Jeg har kjent mange slags plager på den måten, for eksempel hodepine, hofteproblemer, fordøyelsesproblemer, ryggplager og tannverk.

Bilder
Ofte sender dyrene meg bilder. Disse kan være forskjellige, jeg kan for eksempel motta bilder som ser ut som fotografi i farger eller sort-hvitt. Det kan også være enkle strektegninger eller lignende. Som oftest viser bildet noe i omgivelsene til dyret, men det kan også være et symbol. Noen ganger får jeg flere bilder i rask rekkefølge. De viser ofte et handlingsforløp.

Levende bilder
Av og til får jeg levende film fra dyrene. Det er spennende!

Ord og tanker
Jeg får ofte ord og tanker fra dyrene. Det kan være enkeltord som fremheves, eller hele setninger. Jeg skriver ned de opplysningene jeg får. Av og til kan ordvalget være litt originalt, eller grammatikken litt merkelig, men det er alltid fullt forståelig. Jeg tør ikke forklare hvordan denne oversettelsen foregår, men at det fungerer erfarer jeg hver eneste dag. Uansett hvilken nasjonalitet dyrene har, så får jeg informasjonen på norsk. En engelsk dyretolk vil få det på engelsk, en svensk dyretolk på svensk og så videre. Det er altså en oversettelse som skjer hos mennesket. Vanligvis skriver jeg mellom tre og syv sider under en konsultasjon. Språket er altså en viktig kanal å få informasjon på.

Skrift
Av og til føler jeg at pennen bare flyr over papiret uten at jeg har kontroll på hva som blir skrevet. Dette kalles automatskrift, og det gir alltid mening når vi leser det.

Lyder
En og annen sjelden gang hører jeg lyder, det kan være støy, musikk og lignende som hører med til en episode dyret forteller om.

Smak
Jeg har også opplevd å kjenne smaken av noe, eller følelsen av å ha noe i munnen som jeg kan beskrive hvordan kjennes ut.

Å bare vite
Av og til bare vet jeg noe, uten at jeg er sikker på hvordan jeg har fått denne informasjonen. Sannsynligvis er det intuisjonen som slår til.

Annet
I tillegg kan jeg få informasjon på andre måter. Dette er spesielle måter jeg tar inn informasjon på, og som jeg takket være erfaring har lært meg å forstå.

Spørsmål og svar
Jeg kan stille spørsmål til dyrene og få svar på dem. Andre ganger er det dyret som spør, og jeg eller eieren som må svare.

Ledet samtale eller snakke fritt
Det beste er å la dyret snakke fritt, da får man frem hva dyret har på hjertet. Noen ganger må jeg også lede samtalen, enten ved å introdusere tema eller stille mer detaljerte spørsmål. Som oftest er en samtale en kombinasjon av dette.

Når man er ny med dyrekommunikasjon er det vanskelig å få nok informasjon fra dyrene. Hvis du får et bilde av en mann, og det er all informasjonen du sitter med, så er det i grunnen mer forvirrende enn oppklarende. Hvem er dette, hvilket forhold har dyret til denne personen, hvorfor sender dyret et bilde av akkurat denne mannen?

Hvis du samtidig med bildet av mannen får en følelse av redsel har du fått vite mye mer. Hvis du i tillegg får inn ord som pappa, mammas kjæreste eller lignende har du kommet enda et godt stykke på vei.

Å bare motta informasjon på en ”kanal” er ikke lett. Kvalitet over samtalen blir det først når man tar inn informasjon på flere kanaler samtidig. Det er det som skiller en dyktig dyretolk fra de som er mindre flinke.

HVORDAN FORTELLER DYR OM HELSEN SIN?

Det er tre måter å få helseopplysninger på

1: Dyretolken “ser” for seg dyret, og kan “se” hvor det er problemer, lite energi osv.

Dette er en nøyaktig metode, svakheten er at det er vanskelig å si noe om hvor sterke plagene er, om det f.eks. er smertefullt, litt vondt eller bare stivt og ømt.

2: Dyretolken kjenner hvor dyret har vondt ved å kjenne tilsvarende smerte eller ubehag på sin egen kropp.

Dette er den måten jeg vanligvis får helseopplysninger på. Fordelen med å kjenne det på egen kropp, er at jeg kan si noe om styrken i plagene, er det smertefullt, eller bare stivt eller ømt. Hva hadde jeg selv ville hatt av tilpasninger og hjelp dersom det var min kropp som kjentes slik? Det som kan være vanskelig ved denne metoden, er at man ikke bare tar inn hovedproblemet, men man kan også få fokus på belastningsskader/feilbelastninger.

3: Dyret forteller selv hvor det har vondt eller hva som plager det.

Svært mange dyr får hjelp med helseplager etter at de har vært hos meg. Ofte er ikke eieren klar over at dyret har smerter, før det kommer frem i en samtale. Jeg har etterhvert fått et godt nettverk av veterinærer og andre seriøse behandlere, og jeg har fått bekreftet funnene mine utrolig mange ganger.

Til å begynne med er de fleste behandlerne overrasket over hvor godt jeg treffer, men det er jo ikke rart at opplysningene stemmer:

For det er jo dyrene selv som har fortalt meg det. Dyrene vet selvfølgelig hvor de har vondt!

Det er verdt å merke seg at jeg ikke kan forta en full helsesjekk av dyret. Dyrekommunikasjon er som ordet sier en kommunikasjon, jeg leser ikke tankene til dyret. Jeg får ikke vite mer enn det dyret selv forteller meg. De helseopplysningene dyrene nevner først eller gjentar flere ganger er viktigst. Noen dyr har plager mange steder på kroppen. Hvis de ramser opp alt vet vi ikke hvor vi skal begynne med å hjelpe dem. Min erfaring er at de sier det viktigste først. Når de har fått hjelp med det, forteller de ofte om andre plager de også trenger hjelp med under senere samtaler.