Avlslaget for rasen sidet trønderfe og nordlandsfe forteller at rasen er en av de seks tradisjonelle landferasene vi har i Norge. De stammer fra det gamle, opprinnelige feet i Trøndelag og Nord-Norge. Det var flere lokale varianter som bla. Rørosfe, Trysilfe, Snåsafe, Nordlandsfe og Finnmarksfe som ble samlet til rasen «SidetTrønderfe og Nordlandsfe.»  Det er et fjellfe av tilsvarende type som det gamle feet i nordlige deler av Sverige og Finland. Navnet sidet viser til at sidene har en annen farge enn resten av kroppen. På Røros var det vanlig med svartsidet, i nord var det vanligere med mer hvite dyr. I noen området hadde de også rødsidede dyr.  

Rasen er godt tilpasset norske forhold. Rasen er småvokst, fruktbar, helsesterk og nøysom. STN er først og fremst et melkefe, men brukes også som ammeku. Den er finlemmet og flink til å ta seg fram i all slags terreng. Tråkkskadene ved beiting på eng blir også mindre enn etter tyngre raser. Gjennomsnittlig levende vekt for voksne kyr ligger på vel 400 kilo. Mankehøgden er ca 120 cm. Rasen er naturlig kollet (den har altså ikke horn). Dette er kyr fra "gamle dager", de er små og lette, og de er nøysomme i kosten. I gamle dager hadde man ikke mulighet til å ha husdyr som måtte ha mye mat. De gamle rasene kan ofte greie seg uten kraftfor, og de er suverene beitedyr. De har et variert beitemønster, og de spiser lauv og urter slik at de utnytter utmarksbeitet godt.

Kyrne er holdbare, og har ofte god ytelse opp i høy alder. Rasen har et godt lynne, og dyra er rolige og snille både på fjøset og på beite. «Lettstelt, selskapelig, leken, folkekjær og forstandig» er uttrykk som ofte blir brukt av bønder som har erfaring med rasen.

Slik så altså den norske kua ut før det ble vanlig å gi kraftfor. Kua var nøysom og greide seg med lite mat. Slik så kyrne ut før menneskene avlet frem store moderne kuraser for å få mest mulig kjøtt og mest mulig melk fra hvert dyr. Det har skjedd en trist utvikling i norsk landbruk. Mange dyr knapt får være ute. I stedet står de innendørs, og de spiser enorme mengder kraftfor med soya fra den forhenværende regnskogen. Hvert dyr gir mer kjøtt og mer melk, men dyrevennlig og miljøvennlig er det ikke med de såkalt "moderne" og "effektive" rasene. De gamle rasene fungerer godt i utmarka og de greier seg på "normal mat".

Det er viktig å ta vare på de gamle opprinnelige kurasene våre, raser som ligner på de kyrne vikingene hadde som husdyr. Dette er raser som er nøysomme i kosten og har en sunn kropp. Raser som har fått lov til å være som de er, og som ikke er ødelagt av moderne grådig avl. En stor takk til alle bønder og deres forfedre som har tatt vare på de gamle ferasene våre. De har reddet rasen fra utryddelse. Flere av de historiske rasene våre er kritisk truet eller truet av utryddelse den dag i dag, så det er et stort behov for bønder som vil satse på disse rasene.

En stor takk til dere som har latt meg bruke bildene av de vakre dyrene nedenfor.
DEL GJERNE.