SKJÆREN BJARTMAR VOKSTE OPP I EN FAMILIE – LES DEN NYDELIGE HISTORIEN

Den 22/5-1981 kom min datter hjem med en liten fugleunge som noen hadde steinet ut av redet. Den var litt stor og knall rosa, altså ingen fjær. Vi dro til dyrlegen, for noen sa at vingen var brukket, men nei da, skjæra hadde det bra den, forteller Anne-Karin Vestengen. Vel, vel, vi måtte jo få en orden på dette, og etter det var Bjartmar en del av familien vår. Vi hadde 2 kaniner fra før. Han fikk navnet Bjartmar fordi de første fjærene som kom var oppe på hodet. Det var samme sveis som daværende kringkastningssjef i NRK Bjartmar Gjerde. Det så ut som svarte sugerør, og vi lurte lenge på hva dette var, før vi så at han perforerte ”sugerøret” på langs og ut kom en sort fjær.

Tiden gikk og Bjartmar kunne ikke lenger leve på bare babymelk. Jeg nektet å plukke mark, så jeg kjøpte heller den fineste biffen jeg kunne finne og delte den opp i bittesmå småbiter, i tillegg til at han fikk brødmat og andre godbiter og vann. Han vokste og ble en stolt skjære. Vi vet fortsatt ikke om det var en jente eller en gutt. Favorittmaten var Makrell i tomat og sesamfrø. Han elsket å stjele smykkene mine, og å bade i vasken.

Vi tok den med til et hus vi hadde på Gran på Hadeland, og lærte han å fly der ved å kaste han mellom oss over diverse hindre.Vi hadde han med på hytta midt i skauen da vi dro på ferie og han fløy fritt ute, det var ingen andre fugler å se der den gangen. Om han var ute og vi ville ha han inn til kvelden, så kunne vi bare sette en tallerken på bordet, da kom han. Han var veldig glad i mat og stjal kjøttkaka fra tallerkenen til far i huset og brødskiven med pølse fra husets ene datter, den endte opp i en tretopp. Han borra hull i poteter og pølser som lå løse på benken, noe husets fire barn først ble beskyldt for å stå bak. En gang var dyrene alene på hytta mens familien var borte på besøk. Da hadde han kommet seg ut av buret sitt og klart å få av lokket som lå over maten på benken. Han hadde bæsja ned overalt i hytta, da familien kom hjem satt han i vinduet og kjeftet! Han var som en papegøye når det gjaldt å lage kose lyder, og likte godt å sitte på skulderen. Om han gjorde noe han ikke fikk lov til og vi kjeftet på han, så hakka han oss i hodet og brukte kjeft. Når matfar skulle hente post, en tur i bilen eller på blåbær tur, så var Bjartmar med, enten han fløy etter eller han satt på skulderen. Han likte godt å plukke blåbær selv også, men da for å gjemme dem i og bak øret til far før han brettet håret godt over.

En gang en nabo besøkte oss på hytta og vi skulle grille, så drakk han av pilsen hennes og ble full. Han sjanglet bortover bordkanten og når han fløy gikk det i sikk sakk. Også spiste han alle frøene på hamburgerbrødene.

Høsten kom og vi dro hjem igjen til Oslo og han begynte å fly ut litt hver dag, men kom når vi gikk ut med en boks Makrell i tomat og ropte på han. Engang kom han ikke hjem. Dagen etter kom en nabo og sa ifra at det lå en skadet skjære under trappa ned til garasjen, og jo da, det var Bjartmar, da hadde han vært i slåsskamp med noen. Han kom seg fort og ble helt bra igjen.

I august slapp vi han ut og satte kassa hans på terrassen og dit kom han ofte, hele vinteren med make og de spiste og hadde det lunt i kassen. Så gikk tiden og vi så han ikke så ofte lenger og til slutt så vi han ikke i det hele tatt.

Årene gikk. 18 år senere, sommeren 1999 sto sønnen, som nå var blitt 24 år, og stekte egg på kjøkkenet. Han var alene hjemme da vi var på ferie. Plutselig kommer en skjære hoppende innover gulvet og tripper rundt bena hans. Det måtte jo bare være Bjartmar, det er ikke normalt at en skjære går inn i en leilighet på den måten.

Vi forhørte oss med en dyrlege og fikk vite at han sannsynligvis var syk eller han hadde mistet maken sin, da tyr de gjerne tilbake til fødestedet sitt. Han kom stadig innom hele høsten og satt både på verandadøren eller på et skap som står der mens vi gikk ut og inn, ofte bare cm fra han. Han sov oppå et annet skap som sto plassert akkurat ved lufteluka i kjøkkenveggen. Vi så han nærmest daglig helt frem til romjula, når rakettene begynner å smelle så forsvinner fuglene i hele området, og etter det har vi aldri sett han igjen.

Takk til  Anne-Karin  og datteren May-Bente Vestengen som lot meg dele historien.
Takk til dere som mater småfuglene. Jeg ber deg også om å huske å gi mat til de større fuglene. Glem aldri nydelige Bjartmar som kom tilbake til sine kjære mennesker etter 18 år!

Del gjerne.