SELVSKADING ER ET SYMPTOM PÅ AT NOE ER GALT.

I dag vil jeg snakke om selvskading, for en stund siden fikk jeg en kommentar om jeg var til å stole på. "Hvordan det?" spurte jeg, undrende over spørsmålet som for meg kom fra intet. "Du har arr, og jeg vet hva de kommer av!" Jeg begynte å le, før jeg raskt tok meg sammen og svarte at JA, jeg er til å stole på! Det går fint, jeg hopper ikke frem med en kniv og hugger hodet av deg... Det er tre år siden siste gang nå, arrene vil alltid være der. Dem vi alltid synes, folk vil for alltid vite hva jeg har gjort med min egen kropp. Og dem vil for alltid ha fordommer.

Ingen vet hva som ligger bak arrene, ingen vet historien om min barndom og ungdomstid. Alle de vanvittige hendelsene, all den lidelsen. Jeg var svært svært ung første gangen jeg ønsket å ta mitt eget liv, jeg var vel 10-11 år når jeg oppdaget kunsten med hva fysisk smerte gjorde med den psykiske. Hvordan man fikk flyttet fokus fra en ting til en annen.

Det som fremdeles forundrer meg den dag i dag er hvor lite kunnskap det er om selvskading. Jeg husker første gangen jeg fikk ett kutt som måtte syes, personen som jeg ga min tillit til å fortalte det til ble så vanvittig sint. Og når jeg fortalte at det overhode ikke var første gang, vel da ble vedkommende enda sintere. "JEG SER JO AT DU IKKE HAR ARR!" Nei, jeg hadde ikke det. Jeg begynte min selvskading med å slå, jeg slo med hammer på min egen kropp. Jeg dundra til så blåflekkene var svarte, og det magiske med det var at jeg kunne gjøre det overalt. Jeg kunne gå på do på skolen og bare slå og slå og slå til det roet seg i hodet. Jeg kunne klipe meg selv over blåflekkene midt i skoletimen uten at noen la merke til det. Når det en sjelden gang ble spurt hvor de kom fra, så hadde jeg falt av hesten, det var ingen problem å bli trodd. Først når jeg var 16 år prøvde jeg kutting for første gang, det synes jeg var mye skumlere. Og smerten en helt annen enn hva jeg var vant til, det ble små risp. Sår som kun ga arr i ett års tid, så forsvant dem - heldigvis, for dem var det mange av...

Skadingen utviklet seg, arrene er nå mange og de er evige. Men det er ok, det minner meg på hvor jeg har vært. Hva jeg har gått igjennom. Og ikke minst, det minner meg på hvor hinsides sterk jeg var som overlevde alt, hvor hinsides sterk jeg ER som gjør det jeg gjør i dag.

Selvskading folkens, selvskading er rus! Det begynner med ett lite sug av en mild tobakk, så øker man med en sterkere tobakksort. Så røyker man mer og mer, itillegg til å pakke på med snus. Så prøver man hasj, så enda sterkere saker. Det er en avhengighet, det er en måte å befri seg selv på. Det er en LIKE sterk avhengighet som narkotika og alkoholisme, og det er gjerne samme årsak - en fortid med mange vonde opplevelser. Noe genetikk er nok også inne i bildet.

Alle slike løsninger er uten tvil dårlige, men hva skal man gjøre når ingen er der for å ta oss imot? Jeg er glad min lidelse i dag er arr, jeg kunne ha gått for ett av de andre alternativene. Jeg kunne vært alvorlig skadet innvendig, hatt alvorlige nyre og leverskader. Jeg kunne vært død. Jeg kunne sittet i rennesteinen i Oslo og "bare" vært en narkoman, en som falt utenfor. En som stjal fra familie for å få penger til narkotika, en som ble kriminell for å skaffe rus.

Som selvskader var alt jeg trengte en kniv, en barberhøvel eller lignende. Jeg kunne leve "normalt" i gode perioder, jeg hadde råd til behandling. Jeg havnet ikke i politiets systemer. Jeg havnet ikke i bråk, trøbbel og med enorme pengeproblemer.

Selvskading er stort sett ikke farlig, det er heller overhode ikke farlig og snakke om det. Det er en myte at det trigger, både på selvskading og ikke minst selvmord. Tvert imot, tørr man å snakke om det og dele det - og tørr man å spørre om det så blir det lettere å unngå det.

SELVSKADING, er ett SYMPTOM på en annen lidelse! Det er ett symptom på at NOE er galt. Akkurat som at hoste er ett symptom på at man har influensa.

Å snakke om årsaken til symptomet kan man med hell overlate til behandlere, men å snakke om symptomet kan hvem som helst gjøre.. Å spørre om det går bra, spørre om det er hardt for tiden, generelt vise at man bryr seg det trigger ikke.. Det hjelper. Har man influensa får man god bedring ønsker, skader man seg selv får man kjeft, man får fortvilte foreldre. Man får husarrest, ransakelse av rom, mange får rett og slett STRAFF fordi dem er syke.

Husk nå kjære foreldre, kjærester, venner og familie. Selvskading er sjeldent farlig. Selvskading er ett symptom på at noe er uutholdelig vondt. Vær der, støtt opp personen. Gi personen tillit. Snakk om løsninger på hvordan man kan unngå det. Men lås nå for guds skyld ikke inn knivene og slipp all tiltro.

Selvskading er det samme som hoste, bare psykisk. Det setter spor, men man kan leve med dem. Og når alt kommer til alt, så er det tross alt bedre enn narkotika og alkohol som setter langt sterkere spor både på organer, i hjerne, i lommeboka og på rullebladet.

Og møter du en fremmed med arr eller sår. Vel, trekk til deg blikket og tenk ett sekund på hvor heldig DU er som ikke har hatt det SÅ vondt at du følte for å skade deg selv for å løse ut din indre smerte. Vis litt respekt, tenk dere om før dere babler eller tenker dumme ting. Jeg er en av få som er så trygg på meg selv at jeg går i kortarmet, jeg er en av få som møter blikkene. Som ler av kommentarene og som ikke tar meg nær av dem, men heller prøver å forklare personen jeg møter hva slike arr egentlig innebærer.

Og nå tenkte jeg å snakke for hele landet og forklare hva greia egentlig er, for slike som meg er det ikke mange av. Mange blir svært svært såret over kommentarer og blikk, og kan på sikt bli alvorlig syke igjen. Ikke bidra til slike vonde sirkler. Vær et medmenneske!  =)

Tusen takk til Linn Andreassen som lot meg dele innlegget hennes. Linn sin facebookside finner du her.

Del gjerne.