SAMTALE MED EN I KOMA

Jeg hørte fortvilelsen i stemmen til hun som ringte meg: Om jeg kunne heale og kommunisere med ei jente som lå i koma? Jeg kjente at det både skulle og ville jeg gjøre. Hun som ringte meg satte meg straks i kontakt med jentas mor.

Det er ikke alltid jeg forstår alle beskjedene jeg får, men det første som kom til meg var en uro over kompetansen på sykehuset der jenta lå. (Jeg visste ikke hvilket sykehus det var) Jeg fikk beskjed om at de burde samarbeide med et sykehus med bedre kompetanse. Moren forstod opplysningene. Siden jenta var psykisk utviklingshemmet hadde ikke lokalsykehuset så god kompetanse på å vekke henne fra koma. De hadde forsøkt å vekke henne en gang allerede, og det gikk så dårlig at de gav opp. Jenta hadde blitt stresset og "samarbeidet ikke", så de valgte å legge henne i koma igjen. De var usikre på om de ville lykkes på andre forsøk, og det kunne stå om livet.

Jeg jobbet med jenta både før de begynte prosessen med å vekke henne, underveis og etterpå. Jeg var glad for å høre at de denne gangen fikk veiledning fra sykehuset med best kompetanse, og at jenta skulle få andre medisiner i forbindelse med oppvåkningen.

Mor og jeg hadde kontakt på telefon og på SMS i flere dager. Jeg kommuniserte med jenta, og forklarte henne hva som skulle skje. Jeg opplevde at hun gjerne ville samarbeide, og jeg hadde håp om at det skulle gå bedre denne gangen. En gang kontaktet moren meg fordi jenta var blitt svært stresset og urolig. Jeg sendte healing, og med ett kjente jeg et stort og positivt skifte i henne. Jeg gikk fra hjertebank og stress til en tilstand av fred og ro. Få minutter etterpå fikk jeg beskjed fra mor om at hun hadde roet seg. Det var en vakker opplevelse. Etterpå fortalte moren at legene hadde vurdert å legge henne i respiratoren igjen, hvis hun ikke hadde roet seg.

Moren forteller:

Etter at jenta vår satte mat i halsen, ble vi veiledet av ambulansepersonell på vei, om hva vi skulle gjøre for å hjelpe henne. Det ble hard behandling med slag i magen og ryggen for at hun skulle få frie luftveier. Selv om dette var livsnødvendig og det eneste rette å gjøre, plaget det meg likevel at det var det siste jenta vår opplevde vi gjorde mot henne før hun ble lagt i respirator.

Det viste seg og at det ikke skulle bli så enkelt å ta henne ut av respiratoren siden hun ble veldig stresset og ikke samarbeidet.  Jeg kontaktet derfor Sissel Grana for at hun skulle forberede henne på det som skulle skje.

Samtalen vi hadde i forkant, der hun forklarte at jenta vår skjønte at vi gjorde det vi måtte gjøre, gjorde så traumene jeg hadde om den livreddende førstehjelpen umiddelbart slapp taket. Vi ble også veldig beroliget når hun fortalte hvordan hun skulle forberede henne på det som skulle skje, og være med under hele prosessen. At jenta vår var klar for å kjempe, var og godt å høre. Vi kjente igjen jenta vår i alt som ble sagt, så det var ingen tvil om at ho hadde kommunisert med ho. (tvilte ikke på det fra før heller). Å få ho ut av respiratoren gikk fint , men det var det fortsatt tøffe tak, der ho ble veldig urolig med høy puls og O2-metning som gikk ned.  Ga da beskjed til Sissel, som tok behandling. Få minutter etter roet hun seg igjen, og pulsen gikk raskt ned.

Jeg satte også pris på samtalen i etterkant, der jeg fikk utdypet kontakten de hadde hatt bedre. Jeg fikk viktige beskjeder fra datteren min. Det hjalp meg med å forstå jenta mi, som ikke ellers har språk,  bedre.

Jeg tror Sissel har mye å bidra med for at vi som har barn som har problemer med kommunikasjonen, kan forstå dem bedre. Jeg er veldig glad og takknemlig for at vi tok kontakt og fikk hjelp.

Jeg jobbet intenst med henne i 4 dager, og sendte også healing i tiden som fulgte. Det var et intensivt arbeide, men utrolig lærerikt og vakkert. Jeg husker spesielt den første dagen. Jeg fikk et syn av at jenta var omringet av alver. Jeg har aldri sett så mange alver rundt en person før. Det var ingen tvil om at det var mange gode krefter i sving for å hjelpe henne. Der og da fikk jeg en sterk følelse av at dette kom til å gå bra. Det gjorde det heldigvis!

Jeg har kommunisert med mennesker som vi sier at "ikke har språk" tidligere også. Jeg har hatt nydelige samtaler med babyer, med psykisk utviklingshemmede, med mennesker med alzheimer og med mennesker i koma. De har alle et språk, men vi må til telepatien for å finne det. I telepatien kommuniserer vi fra sjel til sjel. Vi kan alle kommunisere telepatisk.

Del hvis du vil.