OMPLASSERINGSHUNDEN SOM FORTALTE OM SIN FORTID

Kompis het han. Jeg så på bildet eieren hadde sendt meg, og følte umiddelbart hans øyne som skeptisk tittet ut på sine omgivelser. Jeg lurte på om han var levende eller død.

Jeg ringte eieren som hadde bestilt dyretolktime for sin firbente venn. Jeg måtte spørre henne om hunden var levende eller død. Hun ble overrasket over spørsmålet, for han lever jo.  Det er bare såvidt, sa han. Jeg forstod at han hadde vært nær å bli avlivet. Han fortalte at han hadde vært redd for det!

Eieren fortalte at han var en omplasseringshund, som bare hadde bodd noen uker i sin nye familie. Som dyretolk kan jeg ofte kjenne hvordan dyret har det på min egen kropp. Jeg ba om å få kjenne hans fysiske smerter, dersom han hadde noen. Jeg fikk kjenne noe ubehag som ikke er uvanlig. Jeg kjente også en indre uro, og forstod at han slet psykisk. Så kjente jeg noe som overrasket meg. Den lille hårklypen som holder håret mitt borte fra ansiktet, gjorde plutselig skikkelig vondt! Jeg bruker den hver dag, og den har aldri kjentes ubehagelig ut før. Jeg plasserte den annerledes i bakhodet mitt, men den gjorde fortsatt vondt. Jeg måtte ta den av. Jeg forstod ikke hvordan vi skulle tolke disse opplysningene.

Samtalen fortsatte, og det var ingen tvil om at hunden hadde psykiske plager. Jeg ba eieren gi han tid, for han greide ikke stole på mennesker. Han er som en pakke sa jeg, men han pakker du ikke bare ut i en fei. Jeg tror du gradvis må "pakke han ut" det neste halve året. Det vil ta tid å bli kjent med han, glad i han og å få hans tillitt.

Han forklarte meg hvordan han kunne bli stresset og redd i noen situasjoner. Han hadde ofte følt seg redd, utrygg og uten mulighet til å få hjelp og støtte av mennesket sitt.

Plutselig skvatt jeg til. Jeg liker ikke å banne, og pleier vanligvis å unngå det. Men nå ble jeg overrasket. Plutselig kjente jeg en intens smerte i bakhodet, og jeg hørte at jeg sa "faen" inn i telefonrøret! På min egen kropp fikk jeg kjenne hvordan hunden hadde hatt det. Dette unner jeg ingen å kjenne. Jeg skvatt til av den intense smerten, og jeg ble så overmannet av redsel og vonde følelser at jeg begynte å gråte. Tårene trillet nedover kinnene mine, og jeg greide ikke si noe. Jeg var livredd og lei meg. Kunden i den andre enden av telefonen måtte jo lure... Det tok litt tid før jeg greide å fortelle henne hva jeg kjente.

Til slutt fikk jeg sagt inn i telefonrøret: Jeg kjente elektriske støt!

Med ett forstod jeg hvorfor hårklypen min hadde gjort så vondt tidligere i samtalen. Hunden hadde alledere i starten av samtalen prøvd å fortelle meg om de elektriske støtene. Jeg forstod hvorfor jeg ikke greide å ha på meg hårklypa, hvorfor den hadde gjort så vondt at jeg hadde tatt den av! Den stakkars hunden hadde fått elektriske støt når han ikke oppførte seg som mennesket ønsket. Stakkars hund som har vært i hendene på mennesker som kunne mishandle han slik!

(Til opplysning er det forbudt å bruke strømhalsbånd på hunder i Norge. Det eneste unntaket er på kurs med autorisert instruktør i såkalt aversjonsdressur, der hunder skal skremmes så de ikke tør å jage sau og klovvilt. All annen bruk er forbudt. Ser du noe slikt, ta bilder eller video hvis det mulig så du har bevis. Meld fra til Mattilsyn og politi!)

Stakkars hund som hadde blitt "trent" og mishandlet med strømhalsbånd! Kompis het han. Men han hadde ikke blitt behandlet som en "kompis". Jeg er uendelig glad for at han nå er trygg hos snille mennesker.

Bildet er illustrasjonsfoto.

Del gjerne.