NÅR BARNDOMMENS PARADIS SELGES UT AV FAMILIEN

Så kom også turen til vår familie. I hele mitt liv har jeg hatt mange gode minner knyttet til mine besteforeldres hjem. Det er en liten perle på Trøndelagskysten, med skog, innmark og en lang deilig strandlinje. Dette har vært min barndoms ferieparadis. I fjøset bodde det griser og høner, og i tunet hadde vi kaniner og stedets katt. Vi har så mange fine minner fra båtturer, fiske, bading, dyreliv, turer og mye annet. Her bygde vi barna hytte i skogen. Skjev og skakk var den, men stolte var vi! Her har jeg og søskenbarna mine lekt i naturskjønne omgivelser. På stranda bugnet det av vakre skjell, som nærmest ba barnehendene om å plukke dem opp. I hver ende av stranda var det noen berg. På det ene berget var det mange små fisker. Det var moro å hente de opp med håv og putte de på bøtter og glass, før vi varsomt slapp dem ut igjen før vi dro hjem. Sett fra et barns perspektiv var også det ene berget skummelt. Kløfta var høy og dyp, og det var skummelt å trå over. Vi lekte på bergene i timesvis. De voksne hadde sendt med oss drikke, og i matboksen lå det brødskiver og mormors fristende sjokoladekake. Timene fløy når vi var på oppdagelsesferd. Dette var på 70-tallet, og de voksne var mer avslappet enn i dag. Med jevne mellomrom tok de frem kikkerten, og fra kjøkkenvinduet på gården kunne de se at vi hadde det fint.

Mine besteforeldre hadde ikke bil. Når jeg var alene på besøk hos dem, husker jeg at mormor og jeg satt på noen trekasser foran i traktorskuffa. Bestefar startet traktoren, og så kjørte vi til butikken "på bygda". Vi var nok litt av et syn!

Dette var også stedet der vi lærte oss å ro. Vi hadde også en liten båt som het "Sila". Den ble kun brukt når vi skulle bade. Navnet hadde den fått fordi den lille gamle trebåten var lekk som en sil! Fullastet med søsken og søskenbarn rodde vi avgårde i Sila. Spenningen var til å ta og føle på. Når den hadde tatt inn nok vann, var den så tung at den garantert ville synke litt og så hvelve opp ned. Alle barna havnet i vannet. Utrolig moro var det!

Hver høstferie reiste vi hit for å ha "potetferie". Da hjalp vi til med å plukke potetene. Vi har også fine minner fra vinteren her. Vi husker påske og skiturer, og vi husker juleaften sammen med besteforeldre. Heldige var vi som hadde besteforeldre som hadde tid til oss. Vi visste at de var glade i oss, og vi følte oss alltid hjertelig velkommen til dem. Det er ingen selvfølge å ha gode og omsorgsfulle besteforeldre som prioriterer barnebarna sine. På 80-og 90-tallet døde mine kjære besteforeldre, og min mor og hennes bror arvet stedet. I årene som fulgte fortsatte vi å komme hit. Etter hvert ble stedet også våre barn sitt ferieparadis! Ingen utenlandsferie kunne slå det å samle familien her, det var også barna våre enige om. Der det er hjerterom er det husrom. Vi kunne være 10 voksne og like mange barn der i sommerferien. Opptil 20 personer i et hus. Vi ble godt kjent med storfamilien, noe som kanskje ikke er så vanlig lenger. Det gikk forunderlig knirkefritt å være mange sammen, kanskje også fordi det er så mange uteaktiviteter å ta seg til. Fisketurene sørget for at vi hadde middag til hele gjengen. Dessert hentet vi ofte i bærhagen, der det blant annet var ripsbusker som bugnet av røde, deilige bær.

Årene gikk, og vi forstod at stedet etter hvert skulle selges. Dessverre var det ingen av oss 9 søskenbarn som kunne overta. Min barndoms ferieparadis er 70 mil fra der jeg bor, så for oss ville det ikke være mulig å overta. Ingen av mine søsken eller søskenbarn kunne ta over stedet. Det var en skuffelse. Jeg tror at vi alle ønsket at en i familien kunne beholde stedet. I stedet ble småbruket solgt ut av familien. Gleden er at det igjen bor folk der. Det er lys i vinduene året rundt. Etter at fjøset stod tomt i mange år, har det igjen flyttet dyr inn der. Men det følelsesmessige i å selge et slikt sted.... Ja det gjorde rett og slett vondt i hjerte og sjel. En epoke var definitivt over.

Nå er det min egen lille familie som ser etter en hytte med stor tomt eller et koselig småbruk. Paal, jeg og barna våre ønsker oss helst under 2 times kjøring fra Tønsberg. Kanskje ligger småbruket i Buskerud eller Telemark, Vestfold eller Oppland? Vi ønsker oss et sted nær vann. Det er fint hvis stedet ligger litt i høyden. Kanskje rundt 150 meter over havet eller mer, kanskje nær fjell? Vi ønsker å ha det som fritidsbolig, men hvem vet, kanskje vi flytter dit på sikt? Vi ønsker en usjenert eiendom på mellom 5 og 100 mål.

Den dagen vi finner stedet vårt er jeg sikker på en ting: Jeg kommer til å forstå selgerens følelser i forbindelse med salget. Å miste et sted man elsker og er knyttet til kan føles som å bli rykket opp med roten. Det eneste jeg kan love er at vi vil ta godt vare på stedet! Nye gode minner vil bli skapt der. Hvis du vet av et småbruk i Buskerud eller Telemark som du tror kan passe til oss, blir vi glad om tar kontakt. Kontakt meg gjerne på telefon 40841784.

Del gjerne. 

Del gjerne.