HVA SIER MINKEN PÅ PELSDYRFARMEN?

Minken på pelsdyrfarmen sa: Sjelen min dør her jeg er. Det eneste naturlige i mitt liv er at jeg får mat og drikke slik at den fysiske kroppen min holder seg levende. Resten av meg føles "død". Jeg mangler livslyst. Livsgnisten er borte. Jeg er lei meg. Trist. Frustrert. Stresset. Jeg føler meg stresset og apatisk om hverandre. Sjelen er apatisk, den har gitt opp. Den fysiske kroppen stresser. Jeg greier ikke å leve innesperret. Vi er mange, og slik har vi det.

Jeg har aldri opplevd et annet liv enn dette. Kroppen min er født inn i dette slaveriet. Men sjelen min, bevisstheten min vet eksakt hva jeg lengter etter. Jeg lengter etter frihet. Jeg har et eneste ønske, og det er å slippe å være her.

Hva er det med menneskenes forvirring som gjør at dere aksepterer at vi sitter her innesperret? Er det ondskap? Jeg tror ikke det. Jeg tenker på dere som forvirrede sjeler som har fjernet dere så langt fra naturen at dere tror det unaturlige er naturlig. Hvordan kan dere vite og se hvordan vi har det, og tro at det er OSS det er noe galt med?

Hvordan kan dere tro at årsaken til at vi skader og dreper hverandre og oss selv i burene er at "VI ER AGGRESSIVE"? Hvorfor tror dere at det er oss det er noe galt med når vi stresset fyker rundt og forsøker å utholde denne tilværelsen dere tvinger oss til å eksistere i?

Hvorfor ser ikke menneskene at det er dere som påfører oss apati og stress? Hvorfor innrømmer dere ikke at det er livssituasjonen vår som knekker oss mentalt? Å bo i bur påfører oss så mye indre smerte at det kjennes som sjelen rives i fillebiter.

Vi går på netting som gnager seg inn i huden. Vi lever innesperret uten noe å kunne ta oss til. Vi er totalt understimulert. Her er det ikke noe å gjøre. Vi bare er her. Vi bare eksisterer. Vi kan bevege oss minimalt. Den eneste naturlige vi kan gjøre er å spise og drikke. Livet er bare å vente.

Jeg lenger etter å kunne bevege meg. Jeg lengter etter å kunne løpe, jakte og leve naturlig. Jeg lengter etter vann. Jeg lengter etter å kjenne naturen under bena mine. Jeg lengter etter barn. Jeg drømmer om frihet. Jeg lengter etter å kunne kjenne gode følelser.

Jeg vet realitetene. Vi må være i denne dødens forgård til en døden kommer som en kjær venn og befrir oss.

Kjære menneske: Hadde du selv greid å leve som dette? Hadde du greid å opprettholde en normal psyke under slike forhold? Eller hadde du også blitt deprimert, redd, frustrert, sint eller apatisk? Ikke distanser deg fra oss fordi vi tilhører ulike arter!

Tenk om det var din kropp og din sjel som var omringet av netting fra fødsel til død.... Akkurat sånn er det for oss også. Jeg har et eneste ønske, og det er å slippe å være her.

Vær så snill menneske: Gjør det du kan for å endre dette!

Del gjerne.

Bildet er lånt fra Nettverk for dyrs frihet og Dyrebeskyttelsen.

Mvh dyretolk Sissel Grana - LIK facebooksiden min og få nye tanker om dyr.