HUN MÅTTE SLUTTE PÅ SKOLEN I DAG – DET ER SÅ UENDELIG TRIST!

Det var den siste dagen hennes på skolen i dag, hørte jeg. Jeg kjente at hjertet sank i brystet på meg. Jeg kjenner historien hennes så alt for godt. Denne jenta som føler at hun har blitt holdt utenfor, ikke bare noen dager eller uker, men skoleår etter skoleår etter skoleår.

Foreldrene har anstrengt seg for å snu situasjonen. Det har vært samtaler og det har vært møter. De har invitert jentene i klassen hjem for at de skulle ha det fint sammen. De har til og med invitert hele klassen. I følge foreldrene mener skolen at jentas følelse av utestenging er på individnivå, og at det ikke er et miljøproblem på skolen. Skolen har uttrykt at det er jenta selv som er problemet! Hun ser tydeligvis ikke at jentene inviterer henne inn i leken, har skolen sagt.

Og jeg tenker på skolens ansvar i det hele. Hvert eneste år med et enslig unntak har klassen måttet bytte klassestyrer. Heldigvis har jenta hatt en egen spesialpedagog å støtte seg til. I perioder er det takket være denne spesialpedagogen at jenta har greid å møte opp på skolen. Men hva gjorde skolen dette skoleåret? De satte "hennes" spesialpedagog på andre elever, og lot jenta få en ny person å forholde seg til. Et slikt bytte var det siste hun trengte nå! Morens brev til skolen kan du lese HER. Etter at skolen fikk dette brevet ble det fattet enkeltvedtak om mobbing.

Nå har jenta byttet skole. Allerede etter to dager på den nye skolen opplevde hun at hun ble inkludert og regnet med blant jentene. På den nye skolen erfarer hun inkludering, raushet og aksept.

Med klump i halsen og tårer i øyekroken tenker jeg på hvor galt det er. Hva slags samfunn har vi, når et barn føler at hun har blitt holdt utenfor dag ut og dag inn, år etter år? At jenta følte seg frosset ut og ikke så noen annen løsning enn å bytte skole er et nederlag for klassen, for foreldrene og ikke minst for skolen. Skolen sier de har et bra miljø. Det er fine ord, men de fine ordene hjalp ikke jenta som nå har byttet skole.

Del gjerne