DYR I LANDBRUKET – NOEN TANKER FRA EN DYRETOLK

Så enkelt det hadde vært om alt var sort - hvitt. Rett eller galt, alltid et tydelig ja eller et tydelig nei. Så lett er ikke det meste i livet. Vi må ta våre personlige valg. Jeg ble spurt om hva jeg tenker om dyr i landbruket. Og det er et spørsmål det egentlig er umulig å svare på, for hva er egentlig "dyr i landbruket"? Om jeg bare skal se på en art, så er det en utrolig variasjon i dyrevelferd og livskvalitet. Det er ikke mulig å uttale seg om hva alle grisene, alle melkekyrne, alle hønene og så videre ønsker deg. Dyr er individer som lever vidt forskjellige liv.

Det samme er det med oss mennesker. Hva er riktig for alle å gjøre? Det eksisterer sjelden et svar på det det spørsmålet. Vi er på ulike livsreiser, vi har ulike meninger og ulike fokusområder. Det som er kjempeviktig for en person, kan en annen være helt likegyldig til.  Ingen kan snakke for alle, vi kan kun snakke ut fra vårt individuelle perspektiv.

Når vi brenner for en sak, har vi jo lyst til å formidle og påvirke. Hele livet har jeg vært opptatt av dyrs velferd. Da jeg begynte å undervise i dyrekommunikasjon for mange år siden, har dyrevelferd vært et av fokusområdene. Mange kursdeltakere ble overrasket når de fikk se bilder eller film av lovlig kylling- og eggproduksjon i Norge. Etter at de ble klar over hvor store forskjeller det er i dyrevelferd hos ulike produsenter og merkeordninger, valgte mange å betale litt ekstra for mer etiske produkter etter kurset. Gradvis ble de mer bevisste forbrukere.

Og så er det en utfordring: Det "perfekte" er ikke lett å finne. Det gjelder på så mange områder, i barnehager, skoler, arbeidslivet, i forretningslivet. Jeg tenker at det perfekte aldri må bli det godes fiende. Hvis alle venter på at noe skal bli helt perfekt før de støtter det, så vil den positive utviklingen ta mer tid.

Hvis flest mulig av de som kjøper animalske produkter velger de mest dyrevennlige produktene, vil det gi enorme konsekvenser for landbruket fremover. Da vil stadig flere bønder våge å legge om til mer etisk dyrehold. I stedet for det grusomme industrilandbruket, vil dyrene få bedre plass, utemuligheter og gode muligheter til naturlig livsførsel. Kort og godt bedre dyrevelferd. Mange bønder legger også om til mer dyrevennlige raser. I stedet for å bruke dyr som vokser i en fei, får alt for mange unger eller skal gi oss enorme mengder produkter i forhold til det som er "naturlig", er det heldigvis stadig flere bønder som velger å bruke de gamle opprinnelige dyrerasene, ofte kalt urraser. Det ligger mye dyrevelferd i å ha en mer naturlig kropp som vokser sakte og bra. De trenger bare en eneste ting for å våge å legge om: Bevisste forbrukere som er villig til å betale mer for god dyrevelferd.

Vi har også bønder i Norge som tenker på miljøet. Vi har den økologiske merkeordningen, som i større grad ivaretar miljø og ofte også dyrevelferd. Vi har også bevisste bønder som får laget dyrefor uten bruk av soya. Det skjer så mange positive og gode endringer. Norsk landbruk bruker lite antibiotika, det er viktig. I Norge har vi dessuten forholdsvis små bruk, der bonden har mulighet for god kontakt med dyrene.

Det er så viktig at dyr får leve mer naturlig. Bevegelse, utemuligheter, god plass, flokktilhørighet, friperioder osv er viktig. Heldigvis har stadig flere bønder lagt om til en mer dyrevennlig produksjon.

Når kursdeltakerne mine ble klar over hvor elendig dyrevelferden er for både burhøns og såkalt "frittgående høner",  var det lettere for dem å velge økologiske egg eller egg fra hønsehold de visste var bra på dyrevelferd. Noen ble en ikke-forbruker, mange valgte det mest dyrevennlige alternativet og noen fortsatte som før med å kjøpe det som er billigst. Jeg vet at mange trengte tid, og at endingene kom smått om senn i månedene og årene etter kurs. Informasjonen på kurset hadde startet en god prosess inne i dem.

I landbruket blir mange dyr slaktet. Og så er spørsmålet: Hva mener dyrene om det? Igjen er det ikke mulig å snakke på vegne av alle. Dyr er individer, og de har høyst ulike tanker. Så alt for mange dyr i industrilandbruket har en elendig livskvalitet. De får mat og vokser, og det er omtrent det eneste behovet som er ivaretatt. De bor trangt, lever innesperret og totalt unaturlig. Mange har store helseplager fordi kroppene deres er unaturlige. Moderne avl har gitt oss dyr med rekordvekst, eller dyr som skal gi unormalt mange "produkter" til oss mennesker. Jeg kan ikke fatte og begripe at myndighetenes regelverk tillater et slikt dyrehold. Så alt for mange dyr er så deprimerte og stresset at det beste hadde vært om de slapp å bli født. Ønsker disse dyrene å dø? Det er det flere svar på. Noen synes ikke det er verdt å leve livet slik, mens andre er glad for å leve. Jeg synes det er et grusomt dyrehold som jeg ber forbrukerne om å boikotte. Hvis ingen kjøper disse produktene, må produsentene legge om driftsformen fra hensynsløs utnyttelse til et samspill med dyrene. Ingen dyr skulle behøve å leve slik!

Mange dyr har heldigvis en god velferd. De lever fritt og naturlig, og nyter livet sitt. De fleste har slett ikke noe ønske om å dø. Men selve forutsetningen for at de lever i utgangspunktet, er at de er det vi kaller et "produksjonsdyr". Dyr har en høyere bevissthet, de har en sjel. De har en forståelse for hvorfor de er på jorda.

Kontakt med sjelen til dyret har de fleste som er glade i dyr fått oppleve. Du har kanskje scrollet gjennom annonser for dyr som trenger nytt hjem, og plutselig: DER! Du stopper opp og kjenner at der er den! Det er ikke utseendet som tiltrekker deg, du bare kjenner at det er "noe" der, en tiltrekning. Noe du ikke kan sette ord på. På omplasseringssteder for dyr har de mange slike opplevelser. En person kan komme, fortelle at han vil ha en ung, liten og aktiv tispe. Og så reiser han derifra med en diger, rolig gammel hanhund. Sjelene deres harmonerte, og det var uaktuelt å velge etter "fornuften" og ta med en av de mange små unge tipene som "hadde passet perfekt".

Vi kjenner det så sterkt når vi møter individer på sjeleplan. Bønder har ofte mange dyr, og de kjenner sjelden denne kontakten med hver og en. Men så, under en fødsel, eller i det de finner en liten nyfødt krabat i fjøset, så kjenner de at DEN var spesiell. Ofte vil kontakten mellom dyret og bonden være til stor glede for begge i årene som kommer. Jeg har snakket med mange bønder, som har fortalt meg de nydeligste historiene om hvordan de dyrene de er mest knyttet til har hjulpet og veiledet dem i driften.

En melkekubonde fortalte om kua som hadde født kalv. Rutinemessig hadde hun tatt kalven fra kua, som hun hadde gjort fra kyrne så mange ganger før. Men denne kua gav seg ikke, høye raut runget over tunet, jeg tror det var i tre dager. Og så, da bonden var inne i huset stakk kua hodet inn gjennom det åpne vinduet og lagde lyd. Da gav bonden seg, og en lykkelig ku og kalv ble gjenforent. Denne kua var en læremester for bonden. Den lærte bonden hvordan dyrene kunne ha det bedre på gården. I dag får ku og kalv gå sammen i flere måneder på denne gården, hvilket er helt uvanlig for melkekyr i Norge. De får også bedre plass enn normalt. Eieren har mye nytte av dyrekommunikasjon.

Andre bønder har fortalt hvordan et dyr de er veldig knyttet til har hjulpet dem. En bonde fortalte om en ku som hadde brutt seg gjennom gjerdet til beitet et godt stykke unna gården. Hun kom løpende til gards. Det var helt tydelig at hun ville hente bonden og få han med seg tilbake til flokken. Kua løp foran, og han løp bak. Og da så han det: I flokken var et et dyr som trengte øyeblikkelig hjelp!

Mens noen dyr i landbruket blir som "maskiner" å regne, er det andre dyr som heldigvis har en svært god dyrevelferd. De spiller på lag med bonden. En bonde fortalte hvordan hun ble vekket på natta, og følte at en av yndlingsdyrene i fjøset ba henne komme øyeblikkelig. Trøtt stod hun opp og gikk i fjøset. Der fant hun et dyr i krise. Hadde hun ventet med å gå i fjøset til morgenstellet skulle begynne, hadde dyret dødd.

Slakt er ikke noe verken dyrene eller bonden er glad for. Noen ganger avliver man av barmhjertighet, for eksempel ved sykdom eller skader. Andre ganger må bonden sende dyr til slakt, for hvis ikke er det kroken på døra. Bonden lever jo av å ha dyr. Hvis dette er et landbruk der utnyttelse av dyr er erstattet av samspill med dyr, opplever jeg at dyrene har en forståelse av situasjonen. De vet at begge parter gir og tar. Bonden gir dem mat, drikke, beskyttelse, varme om vinteren, husly, stell om de blir syke og så videre. Bonden sørger for at de har det godt, mot at de fleste får noe kortere liv. Det å ta liv er vondt og svært ubehagelig, mang en bonde gruer seg og gråter når dagen kommer. Forbrukerne føler også ulikt. Noen tenker ikke over dette, noen sliter og noen tar avstand fra slakt av dyr. Hver og en må følge sitt hjerte. Hva er riktig for meg nå? Våre valg henger også sammen med våre livsoppgave, hva vi skal lære her på jorden.

Hva dyrene føler varierer. Noen er lettet over å få slippe, andre har dødsangst og andre føler alt i mellom disse to ytterpunktene. Når jeg har kommunisert med dyr har jeg mange ganger blitt overrasket. Jeg har kjent panikken fra dyr på vei til slakteriet, helt grusomt! Jeg har kjent lettelse fra dyr som kan gi slipp på en smertefull kropp. Jeg har også hatt noen underlige opplevelser når jeg har sett dyr bli fanget av et annet dyr. Noen ganger har jeg kjent en kamp på liv og død, der byttedyret ikke vil gi slipp på livet. Andre ganger har jeg kjent at byttedyret vet at det skal dø og fylles av en fred faktisk før den fysiske kroppen dør. Jeg opplever at sjelen forlater kroppen når den vet at slaget er tapt. Det er vel det samme de forteller om de som observerer mennesker dø. Noen har en vond dødskamp, andre dør fredelig.

Dyr er som kjent enten rovdyr eller byttedyr. De har et helt annet forhold enn mennesker til liv og død. Det er naturlig for dem å spise andre eller å bli spist. De moraliserer ikke over dette. For dyr er det naturlig at kroppen gis tilbake til naturen når de dør. De er så nært knyttet til natur, de ER jo natur.

Dyr kjenner også intensjonen bak en avlivning, er det noe vi gjør med tungt hjerte eller er det bare godt å bli kvitt dem? Det er to totalt forskjellige energier. Det kan igjen påvirke dyrenes opplevelse av situasjonen.

Flere ganger har jeg vært tilstede når dyr har dødd. Hadde jeg gjort som jeg selv synes var mest "behagelig", så hadde jeg selvsagt gått min vei. Men det er så viktig å være en støttespiller for dyret i den situasjonen. Da gjør jeg alltid det jeg kan for å beholde roen selv, og så sender jeg så rolig energi jeg kan til dyret. Menneskers medlidenhet, stress, redsel og frykt er fullt forståelige følelser, men det er ikke disse hektiske energiene dyr som skal gå over til den andre siden trenger. De trenger støtte og ro.

Hvis bønder slutter å ha husdyr vil mange av våre husdyrraser dø ut eller bli utrydningstruet. Mange av husdyrrasene våre er allerede på røde lister, de er allerede utrydningstruet i dag. Det skal ekstremt lite til før de forsvinner for godt. Da er det for sent å ønske dem tilbake igjen.

Noen raser hadde jeg gladelig sett at forsvant. Det er de rasene vi i grådighetens navn har avlet frem, raser vi kaller "moderne og effektive". Dette er raser med monstervekst eller monsterproduksjon. Raser som får alt for store kull. Raser som har helseplager.

Andre raser synes jeg at det er er tragedie om forsvinner. Gamle husdyrraser som har jobbet side om side med menneskene i tusen år står i fare for å forsvinne. Det er ikke bare de ville dyrene som er bevaringsverdige, det er også våre husdyr. Å slippe disse dyrene ut i naturen og tro at de skal "greie seg" vil i mange tilfeller være en dyretragedie. De trenger bonden for å overleve.

Så ja, jeg ønsker dyr i landbruket kun hvis dyrene får god velferd. Man sikrer rasens overlevelse, og man sørger for en nær og god kontakt mellom mennesker og dyr. Det trenger vi mennesker også. Samspillet mellom bonden og husdyrene og ikke minst alle menneskene som får komme til gards å oppleve dette er uvurderlig. Også våre husdyr har viktige livsoppgaver her på jorda.

DEL GJERNE.