DEN VONDE ABORTEN

Jeg har vurdert frem og tilbake om jeg skulle skrive dette innlegget. Abort er et sårt og vanskelig tema. Kanskje vekker det følelser og minner som mange ønsker å holde på avstand. Min livsoppgave er å hjelpe andre. Jeg gir healing, kommuniserer med sjeler og jeg gir livsveiledning. Mange kontakter meg fordi de sliter fysisk eller psykisk. Så alt for mange ganger har jeg opplevd at bakenfor symptomene ligger kvinnens smertefulle følelser etter en abort.  En av disse kvinnene sa:

Da jeg tok abort var jeg ung. Jeg tenkte aldri på at det var et menneske jeg fikk fjernet. Jeg var overbevist om at det bare var en celleklump. For meg var det noe fjernt og upersonlig. Det var som et fremmedelement jeg ikke kunne få fjernet fort nok! Da jeg fikk fjernet "celleklumpen" følte jeg bare lettelse. Og jeg var ikke forberedt på at følelsene skulle komme tilbake til meg som en boomerang mange år senere. 

Årene gikk. Jeg møtte mannen min. Jeg ble mor. Det var da tankene begynte å plage meg. Vissheten om at jeg hadde et barn for lite. Jeg greide ikke lenger å tenke på han eller hun som en celleklump. Jeg visste at det var mitt eget barn jeg hadde fått fjernet. Fjernet og fjernet, hva slags ord er det egentlig vi bruker? Ordene skaper distanse, og det er sikkert derfor vi bruker de ordene. Men jeg fikk  ikke "fjernet en celleklump", det var mitt eget barn jeg fikk drept. Og attpåtil på statens regning! Det har jeg tenkt på mange ganger. At min abort var en av mange i et velsmurt maskineri. 

Min lille pike eller min lille gutt hadde livets rett. Jeg var det eneste mennesket som skulle beskyttet den lille skapningen som lå inne i meg. Men hva gjorde jeg? Jeg valgte det bort. I dag kan jeg si at jeg ikke forstod hva jeg gjorde. Jeg forstod ikke omfanget av det. Jeg levde godt med avgjørelsen i mange år, før jeg plutselig en dag ikke gjorde det lenger. Hadde jeg ikke fjernet det jeg trodde var en celleklump, så hadde jeg hatt et barn til i dag.

Ingen forstår at jeg tenker slik. Ingen vil lytte til meg, du er den eneste som lar meg snakke om dette Sissel. Som lytter. Som ikke avfeier følelsene mine med at jeg må slutte å tenke slik, fordi det var jo bare en celleklump. Takk for at du ikke avbryter meg. Takk for at du ikke korrigerer ordbruken min. For jeg vet at jeg har rett. Foster går ikke fra å være en celleklump til å bli et menneskebarn en eller annen gang i løpet av svangerskapet. Det var et barn fra begynnelsen av. Det var et barn jeg valgte bort. Mitt barn. Og det er det jeg synes er så vanskelig å leve med! 

Hennes historie er en av mange jeg har fått lov til å lytte til. Jeg fikk også lov til å ta del i hennes helbredelsesprosess.

Da Mor Teresa ble tildelt Nobels fredspris i 1979, holdt hun en takketale i Universitetets aula. På den tiden hadde Stortinget nettopp vedtatt loven om selvbestemt abort.  Den største faren for freden er abort, for hvis en mor kan drepe sitt eget barn, hva skal da hindre meg i å drepe deg og deg i å drepe meg? sa moder Theresa fra talerstolen. Og hun fortsatte: Vi bekjemper abort med adopsjon. Tusenvis av barn har funnet et hjem hvor de er elsket, hvor de er ønsket, og hvor de blir tatt vare på. Moder Theresa jobbet med de fattigste i India. Hun sa: For meg står det slik at de nasjoner som tillater abort, er de aller fattigste.

Tematikken er verken enkel eller sort-hvitt. Jeg er ikke "abortmotstander", og jeg dømmer ingen. Jeg har også fått lytte til kvinner som lever godt med avgjørelsen om abort. Kvinner som vet at det var en riktig avgjørelse både den gangen og i dag.

Vi er flinke til å bryte ned tabuer i vårt samfunn, men å dele historiene til kvinner som sliter etter abort er fortsatt tabu, dessverre. Mange kvinner skulle ønske at de hadde fått andre innspill og råd  den gangen de var gravid.

Del hvis du vil <3