DA KATTEN MIN FORSVANT, FORTALT AV EN ELEV PÅ DYRETOLKSKOLEN

Kjære Sissel. Jeg har lenge tenkt på å skrive noen ord til deg. Først vil jeg få takke for tiden på Dyretolkskolen, som for meg har vært og fremdeles er en stor glede og inspirasjonskilde. Jeg gleder meg til hver gang det er dyrekommunikasjon og spirituell utvikling,- og den gleden og energien det gir meg, er helt uvurderlig.

Jeg har lært meg å stole på min egen intuisjon på en annen måte enn tidligere, og har opplevd hvor viktig det er. Jeg har tatt valg som har vist seg å være så riktige for meg, ved å kjenne etter hva min intuisjon forteller meg, både jobbvalg og livsvalg.

Meditasjon er også et viktig redskap, og du har en egen evne til å formidle det på en enkel måte.

Vi har alle hjelpere, og du har også fått meg til å «tørre» å spørre de om hjelp. De er der, og vil så gjerne bistå. Det har jeg fått erfare.., mer om det senere.

Du har en helt fantastisk formidlingsevne, og det at du deler av dine egne erfaringer, er også helt unikt.  Tenk at vi sitter i hvert vårt hjem, og likevel føler oss nær hverandre i energier, er noe jeg unner alle å oppleve.

I historien jeg nå vil dele med deg, fikk jeg bruk for alt som jeg har lært av deg på kurset, og her kommer den:

Lille pusen Zapp kom til oss en kald november kveld i fjor. Jeg jobbet vakt hos foreningen for omplassering av dyr,  og han var blitt fanget inn kvelden i forveien, liten, alene og forskremt.  Det ble et enkelt valg den kvelden. Vi ble fosterhjem.    

Denne historien handler om to som fant hverandre.., fra første sekund.  Vår egen trygge pus, var den første som stakk hodet inn i buret..,og snuste forsiktig på den nyankomne. Nusset den fremmede forsiktig på snuten…det var rørende å se snute mot snute. Mor og far måtte på jobb, så dagene ble tilbrakt i tosomhet.., og her skjer magien.  Disse to  finner hverandre. For den lille nyankomne, blir den mye større pusebroren den trygge havn.  

Den første uken ble tilbragt under en hvit Ikea-stol. Mat og vann ble satt under stolen. Det ble på hans premisser.  Vettskremt våget han seg ut innimellom, for å se på oss med store øyne som ikke blunket. Vi går lettere i trappa,  lyd, kan være mer skremmende.  Vi prøver å tenke på våre bevegelser, ikke være så brå, det kan også være skremmende. 

Sakte, men sikkert skjer det noe. Under sofaen er fortsatt en safe place, men blir ikke brukt så flittig lenger. Vi observerer at storepus tar godt vare på lillepus, vasker han, lar han komme først til matfatet. Det er rørende å se. Når vi finner de sovende sammen på storepus sin favorittplass, da kommer det en tåre..  

Etter et halvt år skjer det som ikke skal skje. Han var fortsatt en sky og forsiktig pus. Vi hadde feiret uken i forveien, at vi var blitt godkjent som adopsjonshjem for lille Zapp. Nå fikk han sitt for-alltid-hjem hos oss😍 Vi satt ute på verandaen, da vi bor i leilighet. En stor, deilig veranda som er sikret for våre puser, men med full tilgang til å gå ut og inn. Vi tror han ble skremt av noe, og plutselig hadde han tatt et kvantesprang på taket. Naboer og ukjente stilte opp,- mannen min finkjemmet taket, (som strekker seg nokså langt og stort, da vi er 13 boenheter). Der satt han, og like før vi klarte å hente han ned, hoppet han over i en stor bjørk, og forsvant over på naboeiendommen.

Vi lette og ropte, men sky som han er, ble det som å lete etter den berømmelige nåla i høystakken. Naboeiendommen er også stor, men mye skog og kratt.  Vi fikk låne en felle, og i den ble favorittmaten og koseteppet hans lagt inn. Så var det bare å vente…og vente… Hjertet mitt verket,- hadde det vært en av våre nå to andre katter, hadde de kommet til oss, men med lille skye Zapp var det noe vi bare kunne drømme om.

Så kommer det som jeg så inderlig vil dele, og som forteller noe om hva ditt kurs har lært meg Sissel.

Jeg ba om hjelp. Jeg vet jeg har hjelpere, og nå ba jeg konkret og tydelig om hjelp om beskyttelse for han. Jeg kjente og følte at de dannet en ring rundt han, og kjente at han ble beskyttet der han befant seg. Fra andre dyr, fra biler og andre farer. Energien var til å ta og føle på.

Da jeg hadde min siste elevsamtale med deg, ba du meg være oppmerksom på fugler. At jeg må se etter tegn fra dem. På vår tomt, har vi et skogsduepar som kommer hvert år. Nå fikk jeg satt dyrekommunikasjon ut i live.

Jeg ba de om hjelp. Da vi på tredje dagen var ute og lette, så jeg plutselig dueparet på nabotomten, og jeg visste at Zapp befant seg der et sted. De pleier alltid å være hos oss, men denne kvelden gikk de rundt meg på nabotomten.

Så snakket jeg med min avdøde bestemor, som du to ganger nå har fått opp under elevsamtalen. Hun vil så gjerne hjelpe. Vår kjære avdøde pus Capella, som også er en av mine sjeler som hjelper, ble også kommunisert med. «Gi meg et tegn», ba jeg. «Et tegn på at Zapp lever».

16.mai kom tegnet. Da så vi Zapp nærme seg buret nedi hagen, og han så oss på verandaen. Vi visste nå at han befant seg i nærheten.

Igjen ba jeg hjelperne om bistand: «Hjelp Zapp til å gå inn i buret, gi han en liten dytt, slik at han kommer i sikkerhet».

Om morgenen 19.mai, da jeg stod opp, og tittet ned i skogkanten på buret,- satt det en liten sort og hvit Zapp i kassen.

Det ble felt mange gledestårer, og naboer, familie, kjente og ukjente som hadde stilt opp,- måtte informeres og takkes.

Jeg hadde mange jeg måtte takke spesielt: mine hjelpere, min mormor og Capella. Min søster ba også sine hjelpere om bistand, så de fortjente også en stor takk. For det vet jeg,- de var tilstede alle sammen.

Jeg bestemte meg også for å kommunisere med Zapp under denne tiden. Jeg pratet med han,- fortalte han hvor mye vi savnet han, at vi tenkte på han, at han alltid ville ha en plass i hjertene våre, uansett hvordan dette ville ende. At vi følte ubetinget kjærlighet. Det føltes så naturlig, og jeg følte at vi kommuniserte på et eget nivå.

Da han kom hjem, forstår jeg nå hva kommunikasjon med dyr er: fra en sjel til en annen, med ord og uten ord. Da jeg hentet han den morgenen, snakket vi sammen på kjøkkenbenken. Tunfisken ble fortært, og han kom bort til meg og la hele ansiktet inn til mitt.  «Takk mamma, sa han. Takk for at dere aldri gav opp». Det er noe av det sterkeste jeg har opplevd. 

Denne historien ville jeg dele Sissel, fordi du gjennom din formidling og læring har gitt meg innsikt og verktøy som jeg kan bruke. Jeg er så inderlig takknemlig for at jeg «fant» deg og din undervisning, og at jeg i løpet av disse mai-dagene fikk satt lærdommen ut i praksis.

Duene er tilbake på vår tomt,- jeg har takket de for hjelpen, og føler en enorm respekt.

Du har lært at vi må tørre å be om hjelp, tørre å se etter tegn.

På armen har jeg fått tatovert et ord som betyr mye for meg: Grateful. Takknemlighet for det som har vært, det som er, og det som vil komme. Livet byr på oppturer, nedturer, sorg og gleder,- men takknemligheten er der for at det former oss til den vi er.

En stor takknemlighet for deg Sissel, for den du er og for alt du deler.

Alt godt fra Kari M. A. Stokstad ❤️