Familien hadde savnet katten sin en ukes tid, og de tok kontakt med en dyretolk for å få hjelp til å finne den. Dyretolken mottok mange bilder og opplysninger fra katten, som hun gav videre til eieren. Dyretolken tolket opplysningene som at katten viste hvor den befant seg og at den ikke fant veien hjem. Eieren kjente igjen stedene, og lette etter katten der.

Stor var overraskelsen da eieren fikk vite at katten ble overkjørt og drept en ukes tid før dyretolken ble involvert i saken! Eieren skrev til meg: Hadde vi fått beskjed om at katten ikke var i live hadde jeg gladelig betalt dyretolken for å få oppklart saken. Istedet i føler vi oss rett og slett grundig lurt, og det er vel unødvendig å si noe om den ekstra belastningen  i form av håp, tid og innsats som de misvisende anvisningene medførte for oss. 

Hvordan i alle dager kan det være mulig, at dyretolken ikke engang kunne vite om katten var levende eller død? Er det mulig å kommunisere med dyr og likevel bomme på noe så vesentlig? -Ja det er det, og jeg skal prøve å forklare deg hvorfor.

Telepati er en krevende kommunikasjonsform, ekstremt mye vanskeligere enn å kommunisere fra menneske til menneske via tale eller skrift. I telepati tar vi imot signaler med hele sanseapparatet vårt. Det vil si at den informasjonen vi gir videre til dyrets eier blir en sammenfatning av de inntrykkene dyretolken har fått via å kjenne med sine egne sanser og med sin kropp. Dyretolken oversetter dette til norsk, noe som i seg selv er en utfordring. Dyretolken har mottatt inntrykk via sansene og sin egen kropp, for eksempel som indre bilder, høreselsinntrykk, lukt, smak, følelser, smerte, tanker, fysisk ubehag, intuisjon osv.

Dyretolken vet ikke alltid hva informasjonen innebærer, det er det oftest eieren som gjør. Et eksempel er at dyret kan vise dyretolken bilde av en høy slank mann med brunt krøllete hår og kraftige svarte briller på løpetur i treningsdress og joggesko, og så kjenner dyretolken en sterk lengsel og savn. Hvis ikke dyretolken får flere opplysninger om denne mannen vet dyretolken kun at dyret kjenner eller har kjent mannen, og at han driver med eller drev med løpetrening samt at dyret savner han! Men eieren som kjenner dyret og omgivelsene vet mer, og kan for eksempel si: Det er sønnen min som har flyttet hjemmefra for å studere idrett! Eller Det er mannen min som døde i vinter. Eller Det er ekskjæresten min som dyret var veldig glad i, men vi flyttet fra hverandre for et år siden. 

Det er også vanskelig at opplysningene kommer uten opplysninger om tid. Det betyr at dyretolken tar imot opplysningene uten å vite om det dreier seg om fortid, fremtid eller nåtid. Et savnet dyr kan sende informasjon om hvor den er, hvor den døde kroppen er å finne eller hvordan det ser ut der den pleide å være/har vært. Men dyretolken mottar alle disse opplysningene som et bilde eller beskrivelse av omgivelsene.

Fordi vi kommuniserer med sjelen vil vi også få opplysninger selv om den fysiske kroppen er død. Et levende dyr og et dødt dyr kommuniserer på akkurat samme måte via telepati. Det gjør det til vanskelig å med sikkerhet vite om noen er levende eller død. Sjelen som vi prater med oppleves som levende, og siden vi mottar opplysningene i nåtid skal det ofte en tydelig tilleggsinformasjon til for at vi skal forstå om dyret er levende eller dødt.

Et dyr som er påkjørt kan sende smertene den ble påført slik at dyretolken kan kjenne det på sin egen kropp. Jeg har selv kjent det mange ganger, men da er det også et tolkningsspørsmål om kroppen «bare» ble skadet eller om dyret også døde av skadene. Noen få ganger har jeg opplevd at dyr kan gi tydelig informasjon om at de døde. Da har jeg enten sett bilde av den døde kroppen, en følelse av å dø, et symbol for døden eller jeg har hatt en «magefølelse» som forteller meg at  dyret er dødt.

Dyretolker må også være ydmyke i forhold til at vi kan ta feil. Det har gjort at jeg noen ganger er temmelig sikker på at det savnede dyret er dødt, men men jeg vet at dersom jeg sier det så risikerer jeg å blåse av en redningsaksjon. Og hvis jeg da tar feil kan det gi grusomme konsekvenser for dyret… Jeg kjenner mange klarsynte og dyretolker som sliter med nettopp dette, har sjelen du kommuniserer med en levende eller en død kropp? Det hadde vært så mye lettere hvis de ikke kommuniserte hvis de var døde. Tenk så enkelt det hadde vært om det var slik: Å dette dyret får jeg ikke kontakt med, så den er nok død…

En svært dyktig dyretolk kommuniserte med en savnet hest. Han var helt sikker på at den var stjålet, for den viste han bilder av de hestene den var sammen med. Det var mange nydelige, hvite araberhester i frihet og uten inngjerding! Det burde være lett å finne ut hvem som hadde stjålet hesten, for det kan ikke være mange som har en stor flokk med vakre, hvite arberhester løpende løse i Norge? Først da han fikk vite at hesten var funnet død (den var aldri stjålet!) forstod han symbolet med de hvite hestene. «De hvite hestene i frihet» var et symbol for at den var død, den befant seg sammen med dem på «på den andre siden».

Hvor «dårlig» er dyretolken som ikke engang forstod at katten jeg fortalte om innledningsvis var død? Hun er slett ikke «dårlig», hun en av de dyretolkene som har imponert meg aller, aller mest! Mange savnede dyr har blitt funnet takket være hennes arbeid. Jeg glemmer aldri en gang en hund gav henne en nøyaktig veibeskrivelse som eieren kunne følge for å finne hunden. Eieren fant frem, og ringte på i det huset der dyretolken hadde forklart at hunden befant seg. Dama som bodde der nektet for å ha noen hund der, og hun nektet også å slippe henne inn. Plutselig hørte de en hund som bjeffet inne i huset! Og ganske riktig: det var hennes hund som dama hadde stjålet! Takket være dyretolkens arbeid dro hundeeieren fra det huset med hunden sin i armene!

Hvis sjelekommunikasjon i savnetsaker hadde vært enkelt hadde det ikke eksistert kriminalitet i Norge. Hvis en dame var savnet kunne klarsynte kontakte henne og be om navnet på den som stod bak bortføringen eller drapet, ved hjelp av en setning eller to kunne hun gi beskjed hvor man kunne finne henne. Så lett er det altså ikke. Å jobbe med savnetsaker er vanskelig og krevende, noen ganger lykkes vi godt, noen ganger misforstår vi opplysningene, og noen ganger mangler vi vesentlige opplysninger for å forstå helheten.

Telepati fungerer og på tross av sine «svakheter» er det en fantastisk kommunikasjonsform. Hvis du kontakter dyretolk på vegne av et savnet dyr eller menneske, så vit at det er et ekstremt krevende arbeid. Det tar ofte svært mye tid, vi jobber med mennesker som er dypt fortvilet og mange er ikke klar over de store forskjellene mellom kommunikasjon via tale/skrift og telepati. Telepati er et språk som er åpent for tolkninger i langt større grad enn kommunikasjon via tale/skrift. Vi kan ikke gi deg noen «garanti» eller love deg at vi vil lykkes, men vi kan love deg at vi gjør vårt aller, aller beste. Du betaler ikke bare dersom dyretolken lykkes  med din sak, for uansett resultat, så har dyretolken lagt ned mye tid og arbeid for å hjelpe nettopp deg!

Jeg tar ikke oppdrag med savnetsaker, men flere dyretolker utdannet hos meg gjør det.

Del gjerne <3

VIL DU VITE MER?

Å bruke evnene mine gir meg så mange fine opplevelser. Jeg deler gode hjertevarme historier om mennesker, dyr og det som er «mellom himmel og jord». Ikke gå glipp av det som skjer!  Jeg deler på mail. 

Takk for at du meldte deg på!