Nå vil jeg fortelle min historie. Jeg er mor til fire. Fire flotte barn har jeg fått. De skulle være min stolthet og glede. De er absolutt min stolthet, men de har ikke tilført mitt liv noe glede. Hører du: BARNA MINE HAR IKKE TILFØRT MEG NOE GLEDE!!!!!!

Jeg husker første gang jeg var gravid. På den tiden var livet mitt uendelig kjedelig. Det å skulle bli mor var noe jeg virkelig så frem til! Fødselen gikk fint, og jeg var lykkelig og stolt. Det var så ekstremt BRUTALT når jeg rett etter fødselen måtte oppleve at HAN tok barnet mitt. Med makt stjal han barnet mitt. Jeg prøvde å hindre det, men han hadde bundet meg så jeg var sjanseløs. Jeg var fastlenket.

Jeg hylte og jeg skrek. Jeg ropte ut min desperasjon: Ikke stjel barnet mitt! Hjelp meg! Han stjeler barnet mitt!  Men han ville ikke høre. Han gjorde som han hadde planlagt. Han stjal barnet mitt. Jeg skrek til jeg ikke hadde stemme igjen.

Jeg så rundt meg. Jeg bodde i et fellesskap med flere venninner. Men det var ingen kraft i dem. Det var bare apati.

I årene som gikk gjorde han meg gravid tre ganger til. Jeg var redd og fortvilet da jeg skulle føde barn nummer to. Denne gangen var jeg forberedt. Denne gangen visste jeg hva som ventet meg. Jeg visste at jeg ikke fikk lov til å bli kjent med barnet mitt. Jeg visste at jeg ikke ville få oppleve nærkontakt med barnet mitt. Og det var akkurat slik det ble også. Og selv om jeg var forberedt var det som å få revet hjertet ut! Og for hvert barn jeg skulle få og fikk mistet jeg MER OG MER av min hjerteenergi. Da jeg hadde født mitt fjerde barn følte jeg at det ikke var mer energi å miste. Da var også jeg apatisk. Livet var ikke verdt å leve.

Og plutselig en dag kom de: Minnene fra min egen barndom. Fra min egen mor som jeg aldri fikk lov til å bli kjent med. Hvordan jeg måtte leve uten nærkontakt. Hvor redd jeg var der jeg stod helt alene. Hvor fortvilet jeg var som barn fordi jeg levde innesperret og ikke hadde noen mulighet til å komme bort til min mor.

Og du, du vil kommunisere med meg? Jeg skal ikke dømme deg fordi du er menneske. Men hvis du kan formidle noe til andre mennesker, så vær så snill å fortell dem at de påfører oss og våre barn lidelse og sorg. De påfører oss en så stor hjertesorg at det føles som om vi blir drept innenfra. De nekter oss å bli kjent med våre foreldre og med våre barn. 

Kua så på meg. Tårene mine rant ned over kinnene mine. Jeg lover deg å formidle dette, hvisket jeg.

Og det har jeg nå gjort. Og jeg undrer meg: Hvorfor behandler vi dyrene slik? Hva «feiler det» vår egen art når vi kan opptre så hjerteløst? Ikke bare stjeler vi kalvens melk, vi stjeler hele relasjonen mellom mor og barn.

Dette går de glipp av:

Calf cow feeding on green grass

Det er ekstra trist å vite at det er så totalt unødvendig å skille mor og kalven rett etter fødsel. På Grøndalen gård i Norge får alle kuene være mor for kalven sin. Ku og kalv får gå sammen i to måneder, før de skånsomt skilles fra hverandre. Dessverre har så mange bønder lært at dette er «umulig» eller «problematisk» eller «dyrt» eller «vanskelig», så de har ikke engang tenkt tanken på å prøve det ut. Kalven drikker melk av moren sin, og bonden melker det som er til overs. Kalven får en naturlig og trygg oppvekst sammen med sin mor. Mitt ønske er at flere følger i fotsporene til Hans Arild Grøndahl og Grøndalen gård. Han er forresten en kjempehyggelig mann som gjerne deler sine erfaringer. Ta kontakt med han hvis du vil la deg inspirere til å la dine kyr og kalver få det godt.Hilsen dyretolk Sissel Grana.

Besøk meg på Facebook: https://www.facebook.com/SisselGrana

Del innlegget om du vil.

 

VIL DU VITE MER?

Å bruke evnene mine gir meg så mange fine opplevelser. Jeg deler gode hjertevarme historier om mennesker, dyr og det som er «mellom himmel og jord». Ikke gå glipp av det som skjer!  Jeg deler på mail. 

Takk for at du meldte deg på!