Jeg var midt i undervisningen på Dyretolkskolen da noen ba meg bli med ut. På asfalten utenfor Sigrasenteret satt det en fugleunge.Tankene raste gjennom hodet: Hadde den falt ned? Var den skadet? Hva slags fugleunge var det? Før jeg visste ordet av det hadde noen løftet den opp, og den ble båret inn for å «bli reddet».

Vel inne tenkte vi oss om. En person tilbød seg å ta den med hjem for å gi den mat og pleie til den kunne settes fri. Men det føltes ikke riktig. Vi bestemte oss heldigvis for å slippe den ut igjen. Selv om noen hadde rørt den, visste vi at det eneste riktige var å gi den tilbake til foreldrene og til naturen.

Vi slapp den ut igjen og straks var foreldrene på plass for å beskytte den. De passet på fra luften. Vi trakk oss unna, men hvis «farer» nærmet seg jagde foreldrene dem vekk med støy, flyving og ikke minst med å slippe «bomber» 🙂

Vi kommuniserte med måsene, og dette er noe av det de sa:

Livet er «hardt». Livet er en evig syklus, vekslende mellom livet i kropp og livet utenfor kropp. Tilgangen til kropp er enkel, det er et enormt antall kropper tilgjengelig. 

Det store flertallet av kropper dør i startfasen eller tidlig. I oss ligger det en aksept av dette faktum. En aksept og ikke en sorg. 

For fugler er det naturlig at ikke alle vokser opp. Det burde det også være for menneskene. 

Vi (foreldrene) vil gi hjelp til måseungen. Men ikke alle lar seg hjelpe. I overgangen mellom det som ender i en død kropp eller i en sterk kropp ligger det en faser der vi VENTER!

Vi venter. Vi beskytter. Vi gir mat om nødvendig. Vi beskytter. Det er de voksne sin funksjon.

VI VENTER!

For alle dyr er båndet mellom generasjonene viktig. Vi måker har ikke bare bånd mellom foreldre og barn, men i fellessskapet mellom gammel, ung og barn. Et fellesskap mellom generasjoner med og uten slektskap. 

Vi måker har en enorm frihet. Men fordi menneskene ikke ser «hele bildet» verdsetter de oss ikke. Vi er dyr med lyd og størrelse, og vi er i mengder. Det appellerer ikke til folk. Folk vil ha små, søte dyr, stille dyr. Men finnes det et vakrere syn fra hav eller fra bakke enn disse svevende akrobatene?

Moren sier: Vi er takknemlig for ny sjanse (at dere bar barnet vårt ut igjen) Nå VENTER vi. Venter og beskytter. Den er vår og den hører til hos oss. 

Fint at mennesker vil hjelpe fugler som har problemer, men når det gjelder våre barn (fugleunger), så VENT!

 

Jeg kommuniserte med den noen dager senere og det går bra med måseungen «vår» 🙂

VIL DU VITE MER?

Å bruke evnene mine gir meg så mange fine opplevelser. Jeg deler gode hjertevarme historier om mennesker, dyr og det som er «mellom himmel og jord». Ikke gå glipp av det som skjer!  Jeg deler på mail. 

Takk for at du meldte deg på!