“Det er litt flaut at du står her, Kristin!”

Jeg skjøv jenta mi opp på eksekusjonspelotongen (en gruppe med skytevåpen) i går.  Jeg tror ikke du så henne. Jeg sa at de ikke kom til å skyte, det kom til å gå bra. De er snille med deg, sa jeg.

For to uker siden fortalte jeg deg om spradeplassen, der bare noen få utvalgte på skolen har tillatelse til å oppholde seg. Jeg vet ikke hvor dette er, men du hadde sett at det sto en del elever et bestemt sted, ja. Men slik skal vi jo ikke ha det. Alle har rett til være hvor de vil i skolegården. Det ikke er slik at noen kan stenge andre ute fra leken. Alle har like mye rett og verd til å «stå og henge» med de andre fine fuglene. Det er så fine tanker.

Jeg kan ikke gå bort til dem, har jenta mi forklart. Tenk om de ber meg om å gå? Det er bedre å være alene. Vi som er voksne har jo sett slike plasser før. Det var alltid en grunn eller flere til at noen ikke fikk være med. De var tjukke, hadde fregner, briller, fattige foreldre og i verste fall; noen lukta fjøs. Men du og jeg vet at jenta mi er passelig pen, har passelig fine og dyre klær i de riktige merkene, hun lukter ikke, piller ikke nese og gjør det hun kan for å være hyggelig mot andre. Vi bygger opp og bygger opp.

I går tok Kristin mot til seg og fulgte etter de andre jentene i klassen. Mamma hadde sagt at det var greit. Du hadde sagt at hun måtte ta i mot invitasjonene. Så sto hun der og hang, på spradeplassen hun også, med en vag følelse av overmot. En vag følelse av å ha gått for langt. Det var ingen som kunne se at hun ikke hørte til, men hun sa ingenting. Hun bare sto der. Helt stille. Hun så på beina til de andre og prøvde å stå på samme måte. Hun hadde akkurat samme vinkel på knærne og fulgte nøye med så hun smilte akkurat like bredt som de andre, til samme tid. Vinklet hodet, senket blinket.

Hun sto bare der de andre sto, i første friminutt i går. Vi voksne har gitt henne tro på at hun har lov til det hun også. Nederlagfølelsen kom dessverre fort. I timen etter første friminutt har du satt elevene i grupper. Kristin sitter sammen med en snill jente i klassen. En med riktig fjær og pynt og vinkel på knærne. En som vet hvor bredt det er greit å smile og når det er greit å gjøre det. Jeg forstår at du har ordnet det slik. Kristin er glad, hun er lettet for hun turte å stå på spradeplassen og det gikk jo bra. Før timen begynner lener den snille jenta seg litt fram for å si noe til Kristin: «Det var litt flaut at du kom bort til oss i sted».  

Tror du det hjelper med pedagogikk og barneperspektiv? Å be henne tolke meldingen i beste mening? Tror du det hjelper med en kilo sukker? Den pillen blir faktisk ikke søt uansett. Du kan snu og vende på den, men budskapet står som hogget i stein: Kan du være så snill og stå et annet sted, ikke i nærheten av oss. Det er det samme som å si: Kom deg, vekk! 

Kjære lærer til min datter. Nå har jeg hatt henne hjemme en hel uke og lappet sammen et knust selvbilde. Teipet, limt og sparklet med kafebesøk og moro og kino. Vi leker en lek der livet er fint å leve. Jeg har hatt henne med på jobben min, så jeg kan passe på. Jeg vet så godt at en mamma ikke er det samme som en venninne, og Kristin lar seg heller ikke lure, hun lar seg lappe. Så må jeg til slutt overtale henne til å gå på skolen, så sier jeg at lærerne passer på at alle har det bra. Så sier jeg at hun må ta imot invitasjonene. Da overlater jeg det det dyrebareste jeg eier i din varetekt. Da stoler jeg på at du passer på at ingen river ned det lille jeg har klart å lappe sammen av mot og selvverd hos henne. Jeg vet ikke om du kan forestille deg hvordan det svir i selvfølelsen når noen sier at du ikke har rett å stå i nærheten av de andre.

Nå vet jeg faktisk ikke hva jeg skal gjøre, hva jeg skal si. Jeg sa at det var veldig stygt sagt, kanskje hun mente noe annet? Jeg fikk bare et strengt blikk tilbake. Med sammenbitt kjeve svelget Kristin tungt. Jenta mi gråter ikke, og hun er 12 år, ikke 4. Hun forstår at hun ikke har rett til å stå på samme asfalt som sine klassevenninner.

Det er mulig jeg overreagerer, jeg beklager i så fall det. Dere på skolen sier det er jenta mi som har et problem, at hun bare føler seg utenfor. At hun blir invitert til å være med på leken, men at hun selv avslår. Dere kan ikke tørre å tro på henne. Virkeligheten kan ikke være så brutal at hun har rett. At hun avslår for sikkerhets skyld. Hun vil ikke ha bekreftet sine mistanker. De skyter ikke sa jeg og sendte henne på skolen i går. Men de gjorde det.

Jeg synes det er så vanskelig å be henne gå ut på eksekusjonspelotongen en gang til. Jeg kan ikke si at de ikke skyter, hun vil ikke tro på meg. Hun vil ikke ta imot invitasjonene, hun sier de ikke er ektefølte, men pliktavgitte. Kanskje hun har rett?

Derfor kommer ikke Kristin på skolen i dag, hun har fremdeles «influensa» og er kanskje litt død. Jeg skulle ikke sendt henne på skolen i går heller.


Etter at skolen fikk dette brevet ble det fattet enkeltvedtak om mobbing. Eleven byttet senere skole. Takk til moren til «Kristin» som lot meg dele brevet.   
Del gjerne.

VIL DU VITE MER?

Å bruke evnene mine gir meg så mange fine opplevelser. Jeg deler gode hjertevarme historier om mennesker, dyr og det som er «mellom himmel og jord». Ikke gå glipp av det som skjer!  Jeg deler på mail. 

Takk for at du meldte deg på!