En ung kvinne var savnet, og jeg ble bedt om å bistå som klarsynt. Det skulle vise seg å være en vanskelig oppgave. I en slik sak er det selvfølgelig viktig at jeg forsikrer meg om at jeg er i kontakt med riktig sjel. Jeg vil vite minst mulig på forhånd. Jo mer jeg vet om en sak, jo vanskeligere er det å arbeide som klarsynt. Det er så lett at logikken og mine egne tanker blander seg inn. Jeg ønsker kun navn og bilde av den savnede. Så kontakter jeg sjelen hans eller hennes. Jeg ber om å få opplysninger fra den savnede som gjør at de pårørende vil forstå at jeg har kontakt med riktig sjel.

Jeg fikk mange opplysninger om den savnede jenta, og disse ble gitt videre til familien hennes.  Fra mine «usynlige hjelpere» fikk jeg beskjed om at jenta hadde hatt store psykiske problemer. Hun var ustabil, og hennes livslyst var sterkt varierende. Jeg følte at hun var død. Ut i fra hennes psykiske tilstand, antok jeg at hun hadde tatt livet sitt. Jeg så kroppen hennes ligge under noen busker eller små trær.

Som klarsynt må jeg alltid ta høyde for at jeg kan ha misforstått opplysningene eller tolket feil. Å vite om kroppen er levende eller død er ofte vanskelig. Som klarsynt er det ingen forskjell på å kommunisere med sjelen til en person som har en levende eller en død kropp. Sjelen lever uansett. Telepati mangler dessuten «tid». Telepatien mottas oftest som sanseinntrykk. Når jeg oversetter disse til ord, må jeg også velge grammatikktisk tid. Det norske språket forutsetter at jeg velger å formulere meg i fortid, nåtid eller fremtid. Siden telepatien er uavhengig av tid er det ofte vanskelig for klarsynte å vite sikkert om en savnet er levende eller død.

Jeg valgte å ikke fortelle at jeg trodde hun var død, men familien hennes fikk de andre opplysningene jeg hadde fått. Hvis familien forstod opplysningene, visste jeg at jeg hadde kontakt med riktig sjel. Dessverre fortalte de meg at jeg hadde fått helt feil opplysninger. Jenta hadde aldri slitt psykisk, fikk jeg beskjed om. Tvert i mot, hun var en glad og sprudlende person, fortalte de.

Jeg ble forvirret og jeg begynte å tvile på meg selv. Hadde jeg fått informasjon fra feil jente? Den jenta jeg hadde kontakt med hadde så store psykiske problemer at familien måtte ha visst om det. Familien hadde til og med skaffet henne hjelp flere ganger sa hun. Siden familien nektet, ble det vanskelig og forvirrende for meg å jobbe videre med saken. Når dette var feil, kunne jeg da stole på de andre opplysningene jeg hadde fått, eller var de feil de også? Hver gang jeg kontaktet den savnede jenta, kom jeg i kontakt med sjelen til hun som hadde så store psykiske problemer.

For å gjøre en lang historie kort. Jenta ble senere funnet, akkurat slik jeg hadde sett henne. Det viste seg at hun hadde tatt sitt eget liv. Senere fikk jeg også vite at hun hadde vært innlagt på psykiatrisk avdeling flere ganger. Hvorfor familien valgte å holde det hemmelig vet jeg ikke. Det eneste jeg vet er at det gjorde jobben som klarsynt så mye vanskeligere! At de pårørende ikke var ærlige, gjorde at jeg ikke forstod at jeg hadde kontakt med riktig jente. Derfor avsluttet jeg mitt arbeide med denne saken.

Jeg har enda ikke forstått hvorfor familien valgte å holde på fasaden i en så alvorlig situasjon. Jeg brukte flere timer på å forsøke å hjelpe dem helt gratis, likevel løy de til meg. Kanskje forstod de ikke at det gjorde det umulig for meg å jobbe videre for å hjelpe dem.

Denne og andre erfaringer gjør at jeg nå kun arbeider med savnetsaker og/eller krimainalsaker dersom politiet kontakter meg direkte. Da er det en nøytal og profesjonell part som tar imot opplysningene.

Del gjerne. 

VIL DU VITE MER?

Ikke gå glipp av det som skjer. Det er helt trygt å melde seg på. Jeg deler aldri din mailadresse med andre, og du kan melde deg av når du vil. På mail kan du få nyttig informasjon og gode tilbud!  

Takk for at du meldte deg på!