Jeg husker deg. Hvordan gikk det med deg, egentlig?

Våre livsveier krysset hverandre for lenge siden. Jeg husker dine klare vakre øyne og de nydelige vippene som rammet dem inn. Jeg husker det lange håret ditt som buktet seg under hijaben. Og jeg husker din fortvilelse da du fortalte meg at du var nødt til reise til foreldrenes hjemland. Du var så redd for at det ventet en overraskelse på deg der nede: Nemlig en mannlig slektning og din egen bryllupsfest! Du fryktet tvangsekteskap. Du fryktet at du skulle bli giftet bort for at enda en slektning skulle få komme til Norge.

Og jeg i min naivitet, jeg sa at du kunne la være å reise. Jeg sa at du måtte nekte. I dagene som fulgte var jeg på nettet og undersøkte hvor du kunne få hjelp. Jeg tok noen telefoner og fikk informasjon. Jeg gav deg et ark der jeg hadde skrevet ned nettsider og telefonnummer der du kunne få hjelp.

Du så på meg. De vakre klare øynene fikk et helt annet preg da du sa:  -De dreper meg hvis jeg ikke drar. Det er ikke noe jeg bare sier, de kommer til å drepe meg, Sissel!

Du reiste. Da jeg møtte deg igjen, var du lettet, glad og fornøyd. Turen hadde vært fin. Vi hadde engstet oss unødvendig, familien hadde ingen planer om å gifte deg bort. Du skulle få velge ektefelle selv når tiden var moden. Du var norsk nå.

Månedene gikk, og en dag var du oppløst i tårer. Da fortalte du omsider sannheten. Du hadde forsøkt å nekte. Moren din hadde fortalt at bestemor i hjemlandet var alvorlig syk og lå for døden. Dette var siste mulighet til å møte henne. De hadde selvsagt ingen planer om noe tvangsekteskap. Du kunne trygt bli med. Og var du ikke glad i bestemor?

Så du dro. Og da du møtte en frisk og rask bestemor forstod du at du hadde blitt lurt.

Få dager etter var du festens midtpunkt. Sorgfull og gråtkvalt stod du brud.

Du var dypt ulykkelig. Du var dønn fortvilet. Jeg husker at du hikstet og skalv da du fortalte meg dette.

Og jeg prøvde igjen å fortelle om informasjonen fra arket, hvem du kunne kontakte for å få hjelp.

Og du så på meg, og du gjentok: Da dreper de meg. Jeg vet at da dreper familien min meg. Tror du ikke jeg vet om jenter og kvinner som har blitt drept av familien sin?

Du kunne ikke skille deg. Valgte du skilsmisse valgte du samtidig døden.

Nå sitter jeg her, mange år etterpå. Jeg funderer på hvordan det gikk med deg. Jeg antar at du fikk barn, og jeg lurer på om også dine barn måtte gå igjennom, eller skal gå igjennom det samme som deg.

Og jeg tenker på alle årene som har gått. År med taushet. År uten en offentlig debatt for å finne løsninger.

Og jeg tenker på våre politikere, som snakker om toleranse, likeverd og respekt. Som liker å bruke ord som anstendighet. Som fremhever sine egne gode verdier ved å påstå at andre har dårlige verdier. Som snakker om sin egen varme ved å vise til andres kulde. Som viser sin egen godhet ved å stemple andre som det motsatte.

Men det er jo bare ord uten handling. For å finne gode løsninger må vi først ha mot til å snakke sammen. Men de tør ikke ta debatten. Og de gjør alt de kan for å kvele debatten de gangene andre forsøker å starte den. I stedet for å diskutere sak, gjør de alt de kan for å sverte den de er uenig med. Noen tror at de skinner bedre selv, hvis de blåser ut andres lys….

Derfor har årene gått og fremdeles blir norske jenter og gutter tvunget til å gifte seg. Er det ikke en form for menneskehandel når ungdommene blir brukt for at slektninger i hjemlandet skal få opphold i Norge?

Unge norske statsborgere vet at de risikerer å bli myrdet om de ikke gifter seg med den familien har bestemt. Hva slags valg har de egentlig?

Hadde verdier som likeverd, respekt, anstendighet og godhet vært mer enn ord for våre politikere, så hadde de tatt samtalene og diskusjonene og fått stoppet dette.

Del gjerne.

VIL DU VITE MER?

Å bruke evnene mine gir meg så mange fine opplevelser. Jeg deler gode hjertevarme historier om mennesker, dyr og det som er «mellom himmel og jord». Ikke gå glipp av det som skjer!  Jeg deler på mail. 

Takk for at du meldte deg på!