Hvilke dyresamtaler er de vondeste for deg Sissel? Tja hva skal jeg svare? Som dyretolk må jeg vel si at noen av de vanskeligste samtalene har vært med hester. Disse store, vakre kloke dyrene som i så mange tilfeller lever så totalt forskjellige liv fra det de ønsker seg.

Det er et tankekors at nesten ingen hester har mulighet til å vandre i flokk. Fordi de brukes i konkurranser er det mange som ikke får gå på beite og spise friskt gress i sommerhalvåret. Ofte må disse flokkdyrene stå ute alene inne og ute fordi vi mennesker er redde de skal skade seg. Jeg var «burhest» sa en hest jeg snakket med, han var lykkelig over å få være mere ute etter at han flyttet til den nye eieren sin. Vi kaller det ikke bur når det gjelder hester, men det er i praksis det en «boks» i stallen er. På kanskje 3×3 meter står de rett opp og ned størsteparten av døgnet. Er det rart at disse prektige flokkdyrene kjeder seg, og at de utvikler det vi mennesker kaller «uvaner»? Mange hester får komme ut i paddocker med underlag av grus. Det er ikke et gresstrå i nærheten. De kan bare gå noen få skritt i alle retninger før gjerdet stopper dem. En gang jobbet jeg på en konkurransestall der vi hadde 4 små paddocker til deling til rundt 50 hester… Det var heller ikke mulig å finne skygge på sommerdager eller å søke ly hvis været er dårlig i disse små innhegningene.

Konkurransehester lever ofte i en hard virkelighet. Det er dessverre helt bokstavelig: Vinn eller forsvinn! Mange konkurransehester VET at de blir slaktet hvis de ikke «presterer». Mange opplever også å få kort tid med mennesket sitt før de selges videre. Disse oppbruddene er brutale. Hesten mister alle den kjenner, både mennesker og dyr. Så skal den etablere seg på et helt nytt sted, med nye hester, nye mennesker og helt nye rutiner. Mange sliter psykisk når de mister alt som er kjent og kjært for dem.

Det er dyrt å eie hest. Når hester får skader og ikke lenger kan brukes som forventet, er det mange eiere som ikke ønsker å ha dem lenger. Jeg husker da jeg som dyretolk ble bedt av en eier å fortelle hesten at den skulle slaktes fordi den hadde senebetennelse i et ben. Eieren ville bli kvitt den, så hun kunne kjøpe en som var frisk. Så brutal er virkeligheten for mange hester! Hesten ba for sitt liv, men til ingen nytte.

Slike opplevelser gjør at jeg ofte synes at våre katter og hunder er heldige. De får oftest leve selv om de halter litt. Vi gir dem en alderdom så fremt det er forsvarlig. Ikke mange hester får det, fordi det er så akseptert å kvitte seg med en hest for å kjøpe en som er «bedre»…

Heldigvis har jeg kunder som har et veldig bra hestehold, det gjelder også eiere av konkurransehester innen trav, galopp og ridning. Jeg er så utrolig takknemlig ovenfor dem som gjør det de kan for at hestene skal få bevege seg i flokk ute. Det er en viktig nøkkel til å få en lykkelig hest.

Ofte blir man overrasket når man kommuniserer med dyr. Mange forventer at en rideskolehest skal fortelle at den har en alt for slitsom hverdag. Det stemmer for noen, men ikke for alle. Jeg husker den gamle rideskoleponnien som fortalte at han var så fin og bevegelig fordi han var i jevn aktivitet. Han var dessuten strålende fornøyd med sitt sosiale liv, også med menneskene. Det er fantastisk å få lov til å ta imot så mye godhet og kjærlighet fra barna, sa han. Jeg bor midt i sterke kjærlighetsenergier, og jeg nyter det! Barna øser all sin kjærlighet på oss skolehester, sa han. Han nøt tilværelsen, og han visste hvor viktig han var i livet til mange mennesker. Jeg har mange bestevenner som er mennesker, sa han.

Del gjerne <3

Mvh dyretolk Sissel Grana – LIK facebooksiden min og få nye tanker om dyr.

VIL DU VITE MER?

Å bruke evnene mine gir meg så mange fine opplevelser. Jeg deler gode hjertevarme historier om mennesker, dyr og det som er «mellom himmel og jord». Ikke gå glipp av det som skjer!  Jeg deler på mail. 

Takk for at du meldte deg på!