Jeg har nettopp hatt tre nydelige dager med en sjelevenn. Vi har vært venninner i over 30 år. Kanskje vet vi «alt» om hverandre. Likevel har vi alltid så fine og utviklende samtaler som gjør at vi -om mulig- kommer enda nærmere hverandre. Jeg føler at jeg vokser og utvikler meg når vi er sammen. Livets reise er alltid enklere når du hører en venns skritt ved siden av deg, heter det. Vi har et slikt vennskap.

På den annen side har jeg også opplevd at vennskap kan føles mer frustrerende enn givende. For noen år siden gjorde jeg et lite tankeeksperiment: Hvis det oppstår en alvorlig krise i livet mitt, og jeg befinner meg 8 timers kjøring fra vennene mine. Hvem vil reiser til meg for å støtte meg, og hvem vil si at det «ikke passer» å komme? Intuitivt visste jeg svaret. Det ble spikeren i kista for et vennskap som hadde hanglet så alt for lenge.

Det er ikke behagelig å innse at et vennskap ikke lenger har livets rett. Jeg hadde kommunisert ærlig mange ganger, og sagt hvilke endringer jeg hadde behov for. Likevel gikk alt i samme spor som før. For meg hadde vennskapet i lang tid vært mer til frustrasjon enn til glede. Til slutt innså jeg at det beste for meg var å redusere vennskapet til et bekjentskap. Fra da av var det slutt på frustrasjoner og skuffelser i forhold til relasjonen.

Hvordan vi opplever et vennskap avhenger av hvilke forventninger vi har til relasjonen. Vi har helt andre forventninger til en venn og til en bekjent.

Er det greit å stille krav til venner? Ja, selvsagt er det det. Et vennskap skal være givende for begge parter. Vi er jo bare mennesker, og livet går opp og ned for oss alle sammen. I noen perioder har vi kanskje ikke kapasitet eller overskudd til å være «en god venn». Det er forståelig. Frustrerende blir det først når du igjen og igjen føler deg oversett eller sviktet av den du trodde var din venn. Vi mennesker er ofte redde for forandringer, og vi frykter konsekvensene av å ta en konfrontasjon. Kanskje det er derfor vi lar relasjoner «skure og gå»? Det er slitsomt og vi mister energi av å stå i dårlige relasjoner.

Kanskje er dette viktige egenskaper som en venn bør ha:

  1. En god venn prioriterer meg.
    Det er mange måter å vise det på. Det kan være å ta kontakt på telefon eller å møtes. Det kan være å tre støttende til når det trengs. Alle har det travelt eller er i livsfaser der vi har mindre overskudd til andre. men en god venn er fleksibel og gir vennene en følelse av å bli sett. En god venn bryr seg om meg.
  2. En god venn forstår meg eller prøver å forstå meg.
    Vennen lytter, stiller spørsmål og utfordrer meg. Vennen husker det som har vært sagt før, og kan følge opp det. Vennen utvider min horisont. Ofte fanger en god venn opp det jeg ikke sier høyt.
  3. En god venn ønsker at jeg skal ha det bra.
    Vennen støtter i motgang og gleder seg med meg når livet smiler til meg. 
  4. En god venn er ærlig, lojal og til å stole på.
  5. En god venn kommuniserer også om det som er vanskelig. Når det oppstår utfordringer, ønsker vennen å finne løsninger. 

 

Håvamål ble nedskrevet på 1200-tallet. Der kan du finne mye livsvisdom: Har du en venn du tror på, besøk ham ofte, for det gror kratt og høyt gress på den vei som ikke vandres.

Det er vise ord. La dine venner føle seg sett og prioritert. Vis at du setter pris på de vennene som er der for deg, og som viser det ved å ha jevnlig kontakt med deg. <3

Del gjerne.

VIL DU VITE MER?

Å bruke evnene mine gir meg så mange fine opplevelser. Jeg deler gode hjertevarme historier om mennesker, dyr og det som er «mellom himmel og jord». Ikke gå glipp av det som skjer!  Jeg deler på mail. 

Takk for at du meldte deg på!