Dette er ikke et spørsmål som har et klart svar. Barn er individer, og det som er riktig for et barn trenger ikke å være riktig for et annet. Nå vil jeg fortelle litt om hvordan min familie gjorde det da katten vår Baltus gikk over til den andre siden.

I 10 år hadde vi gleden av å ha Baltus i familien vår. Han hadde hatt helseproblemer i flere år, og mot slutten ble han enda dårligere. Vi var derfor godt forberedt den dagen det var riktig å la han slippe.

Jeg spurte barna om de ønsket å være tilstede når dyrlegen skulle komme hjem til oss. Minstegutten på 9 år ville det, eldstemann på 11 takket nei. I timene mens vi ventet på dyrlegen fikk Baltus mye kos og kjærlighet fra hele familien.
Dyrlege Morten Eilert Olsen kom. Han er et nydelig menneske, like flink med dyr som med oss mennesker. Dyrlegen fortalte hva han skulle gjøre, og eldstemann bestemte seg for at han ville være tilstede likevel. Hele familien var samlet i stua når katten fikk den første sprøyten som fikk han til å «sove», og  den siste sprøyten som tok livet av han.

Det var en trist stund, men samtidig en vakker stund å få være sammen i. Dyrlegen var profesjonell. Han hadde god tid, og han informerte barna på en fin måte om hva han skulle gjøre. Det er nok mye være takket være han at stunden ble så «fin».

I ettertid har begge barna sagt at de er glade for at de fulgte Baltus den siste stunden han hadde hos oss. Vi var også sammen da vi begravde han.

Som du ser på bildene var også de av dyrene som ønsket det tilstede. Katten Isis satt på sofaen sammen med oss hele tiden, og en annen katt og hundene var også sammen med oss. Du kan skimte hundene nede i venstre hjørne av bildene.

Hvis jeg ikke hadde hatt barna tilstede, hadde jeg nok latt mer av min egen sorg komme til utløp. Nå måtte jeg også se etter at barna hadde det -etter forholdene- greit. Som du ser på det siste bildet gir jeg healing mens pus gav slipp på livet.

Mange moderne mennesker har ikke lenger et naturlig forhold til døden. For barna mine var det positivt å få lov til å være tilstede da pus gikk over til den andre siden. Da dyrlegen dro begravde vi pus i hagen. Det ble en fin liten seremoni der både liten og stor fikk sagt noen ord til pusen som betød så mye for  oss.

Barna gikk rett fra begravelsen til å leke sammen i hagen. Da Paal og jeg ruslet tilbake til huset hørte vi barnas latter. Vi har alle noe å lære av dette: Ikke heng igjen i fortiden, lev livet her og nå!

Del hvis du vil.

 

VIL DU VITE MER?

Å bruke evnene mine gir meg så mange fine opplevelser. Jeg deler gode hjertevarme historier om mennesker, dyr og det som er «mellom himmel og jord». Ikke gå glipp av det som skjer!  Jeg deler på mail. 

Takk for at du meldte deg på!