Hei Sissel! Jeg har en litt merkelig historie å fortelle, og håper det er i orden at jeg skriver til deg.  For mange år siden, da sønnen vår var liten, leide vi en hytte på åremål. Vi var der svært ofte, annenhver helg og i alle ferier. Vi hadde en katt. Lotus var en flott svart katt, snill, kjærlig og intelligent. Han og jeg hadde et helt spesielt forhold. Han pleide å stryke meg over kinnet og håret med den myke poten sin. Jeg har aldri opplevd maken til kjærlig katt. Lotus var alltid med til hytta. Nå er over 20 år siden vi sluttet å leie hytta, og det er i disse dager 12 år siden vår elskede Lotus døde.
 
I helgen var var min nevø på biltur med sin familie. De stoppet ved hytta, som også min nevø har mange gode minner fra. Han tok en del bilder som han sendte til meg. Jeg syntes det var noe med det ene stuevinduet, og forstørret opp. Da gikk det kaldt nedover ryggen på meg! I vinduet sees en stor, mørk katt. Det kan nok se ut som om det er mer i vinduet, men jeg ser den sorte katten helt tydelig der den sitter og ser rett på fotografen. Det er som å se vår kjære Lotus. Så mange ganger jeg så han sitte slik i dette vinduet. Hver gang vi hadde vært ute og gått tur eller vært på butikken, da vi kom tilbake satt han i vinduet og ventet på oss. Såvidt jeg vet har det heller ikke vært andre katter på denne hytta, og det heller ikke folk på hytta da nevøen min var der, som kunne ha med seg en katt. Er det mulig at katten vår husket dette stedet og at sjelen hans valgte å dra dit da livet hans var over? Han levde jo mange år etter at vi sluttet å være der. 
Jeg fikk lov til å dele historien og bildet med deg. Det er jeg takknemlig for. Ser du katten i vinduet?
Min erfaring tilsier at pus neppe «går igjen» i hytta. Jeg tenker at han benyttet anledningen til å vise seg for fotografen, attpåtil på favorittplassen sin. Det var nok Lotus sin måte å sende «en hilsen hjem».
I vår vestlige kultur er det ikke vanlig å tenke at dette er mulig. For en sjel eksisterer ingen fysiske grenser, sjeler kan være akkurar der de ønsker å være.
Urfolk lærer oftest barna sine om kontakten på sjeleplan. Vi vestlige mennesker får sjelden lære om dette. Som oftest må vi selv søke etter denne visdommen i voksen alder. Eieren skriver at det gikk kaldt nedover ryggen hennes da hun så katten i vinduet. Når noen kontakter oss på sjeleplan er det vanlig å kjenne det fysisk. Ofte kan man få tårer i øynene eller frysninger.
Eieren skrev: Det var veldig sterkt for meg å få denne hilsenen fra min kjære firbente venn. Det har blitt noen tårer. Som sagt hadde vi et helt spesielt forhold, og sorgen og savnet har vært stort!
Vakkert er det å vite at de vi har «mistet» ikke har forlatt oss.
Del gjerne