Ramlet du ned i «hullet» igjen?

Ramlet du ned i «hullet» igjen?

1.
Jeg går nedover gaten,
Det er et dypt hull i fortauet.
Jeg faller nedi.
Jeg er fortapt…. Jeg er uten håp.
Det er ikke min feil
Det tar en evighet å komme seg opp igjen.

2.
Jeg går nedover den samme gaten.
Det er et dypt hull i fortauet.
Jeg later som jeg ikke ser det.
Jeg faller nedi igjen.
Jeg kan ikke fatte at jeg er på samme sted.
Men det er ikke min feil.
Det tar fortsatt en evighet å komme seg opp igjen.

3.
Jeg går nedover den samme gaten.
Det er et dypt hull i fortauet.
Jeg ser at det er der.
Likevel faller jeg nedi…det er en vane.
Øynene mine er åpne.
Jeg vet hvor jeg er.
Det er min feil.
Jeg kommer meg opp med det samme.

4.
Jeg går nedover den samme gaten.
Det er et dypt hull i fortauet.
Jeg går rundt det.

5.
Jeg går nedover en annen gate.

Diktet heter Selvbiografi i fem kapitler og er hentet fra  ”Den tibetanske boken om livet og døden” (Sogyal Rinpoche)

Jeg synes diktet så vakkert beskriver livet og hvor vanskelig det kan være å bli klar over sine mønstre. Vi havner ofte i vanskelige situasjoner som minner om det vi har stått i før… Å bryte mønstre og se sammenhenger er nødvendig for å kunne gjøre nødvendige positive endringer. Hvem sa at selvutvikling er kjedelig? Å reise i sitt indre og å forstå seg selv og andre er både givende og spennende!

Del gjerne. <3

Savnet dyr og dyretolkens arbeid med savnetsaker

Savnet dyr og dyretolkens arbeid med savnetsaker

Familien hadde savnet katten sin en ukes tid, og de tok kontakt med en dyretolk for å få hjelp til å finne den. Dyretolken mottok mange bilder og opplysninger fra katten, som hun gav videre til eieren. Dyretolken tolket opplysningene som at katten viste hvor den befant seg og at den ikke fant veien hjem. Eieren kjente igjen stedene, og lette etter katten der.

Stor var overraskelsen da eieren fikk vite at katten ble overkjørt og drept en ukes tid før dyretolken ble involvert i saken! Eieren skrev til meg: Hadde vi fått beskjed om at katten ikke var i live hadde jeg gladelig betalt dyretolken for å få oppklart saken. Istedet i føler vi oss rett og slett grundig lurt, og det er vel unødvendig å si noe om den ekstra belastningen  i form av håp, tid og innsats som de misvisende anvisningene medførte for oss. 

Hvordan i alle dager kan det være mulig, at dyretolken ikke engang kunne vite om katten var levende eller død? Er det mulig å kommunisere med dyr og likevel bomme på noe så vesentlig? -Ja det er det, og jeg skal prøve å forklare deg hvorfor.

Telepati er en krevende kommunikasjonsform, ekstremt mye vanskeligere enn å kommunisere fra menneske til menneske via tale eller skrift. I telepati tar vi imot signaler med hele sanseapparatet vårt. Det vil si at den informasjonen vi gir videre til dyrets eier blir en sammenfatning av de inntrykkene dyretolken har fått via å kjenne med sine egne sanser og med sin kropp. Dyretolken oversetter dette til norsk, noe som i seg selv er en utfordring. Dyretolken har mottatt inntrykk via sansene og sin egen kropp, for eksempel som indre bilder, høreselsinntrykk, lukt, smak, følelser, smerte, tanker, fysisk ubehag, intuisjon osv.

Dyretolken vet ikke alltid hva informasjonen innebærer, det er det oftest eieren som gjør. Et eksempel er at dyret kan vise dyretolken bilde av en høy slank mann med brunt krøllete hår og kraftige svarte briller på løpetur i treningsdress og joggesko, og så kjenner dyretolken en sterk lengsel og savn. Hvis ikke dyretolken får flere opplysninger om denne mannen vet dyretolken kun at dyret kjenner eller har kjent mannen, og at han driver med eller drev med løpetrening samt at dyret savner han! Men eieren som kjenner dyret og omgivelsene vet mer, og kan for eksempel si: Det er sønnen min som har flyttet hjemmefra for å studere idrett! Eller Det er mannen min som døde i vinter. Eller Det er ekskjæresten min som dyret var veldig glad i, men vi flyttet fra hverandre for et år siden. 

Det er også vanskelig at opplysningene kommer uten opplysninger om tid. Det betyr at dyretolken tar imot opplysningene uten å vite om det dreier seg om fortid, fremtid eller nåtid. Et savnet dyr kan sende informasjon om hvor den er, hvor den døde kroppen er å finne eller hvordan det ser ut der den pleide å være/har vært. Men dyretolken mottar alle disse opplysningene som et bilde eller beskrivelse av omgivelsene.

Fordi vi kommuniserer med sjelen vil vi også få opplysninger selv om den fysiske kroppen er død. Et levende dyr og et dødt dyr kommuniserer på akkurat samme måte via telepati. Det gjør det til vanskelig å med sikkerhet vite om noen er levende eller død. Sjelen som vi prater med oppleves som levende, og siden vi mottar opplysningene i nåtid skal det ofte en tydelig tilleggsinformasjon til for at vi skal forstå om dyret er levende eller dødt.

Et dyr som er påkjørt kan sende smertene den ble påført slik at dyretolken kan kjenne det på sin egen kropp. Jeg har selv kjent det mange ganger, men da er det også et tolkningsspørsmål om kroppen «bare» ble skadet eller om dyret også døde av skadene. Noen få ganger har jeg opplevd at dyr kan gi tydelig informasjon om at de døde. Da har jeg enten sett bilde av den døde kroppen, en følelse av å dø, et symbol for døden eller jeg har hatt en «magefølelse» som forteller meg at  dyret er dødt.

Dyretolker må også være ydmyke i forhold til at vi kan ta feil. Det har gjort at jeg noen ganger er temmelig sikker på at det savnede dyret er dødt, men men jeg vet at dersom jeg sier det så risikerer jeg å blåse av en redningsaksjon. Og hvis jeg da tar feil kan det gi grusomme konsekvenser for dyret… Jeg kjenner mange klarsynte og dyretolker som sliter med nettopp dette, har sjelen du kommuniserer med en levende eller en død kropp? Det hadde vært så mye lettere hvis de ikke kommuniserte hvis de var døde. Tenk så enkelt det hadde vært om det var slik: Å dette dyret får jeg ikke kontakt med, så den er nok død…

En svært dyktig dyretolk kommuniserte med en savnet hest. Han var helt sikker på at den var stjålet, for den viste han bilder av de hestene den var sammen med. Det var mange nydelige, hvite araberhester i frihet og uten inngjerding! Det burde være lett å finne ut hvem som hadde stjålet hesten, for det kan ikke være mange som har en stor flokk med vakre, hvite arberhester løpende løse i Norge? Først da han fikk vite at hesten var funnet død (den var aldri stjålet!) forstod han symbolet med de hvite hestene. «De hvite hestene i frihet» var et symbol for at den var død, den befant seg sammen med dem på «på den andre siden».

Hvor «dårlig» er dyretolken som ikke engang forstod at katten jeg fortalte om innledningsvis var død? Hun er slett ikke «dårlig», hun en av de dyretolkene som har imponert meg aller, aller mest! Mange savnede dyr har blitt funnet takket være hennes arbeid. Jeg glemmer aldri en gang en hund gav henne en nøyaktig veibeskrivelse som eieren kunne følge for å finne hunden. Eieren fant frem, og ringte på i det huset der dyretolken hadde forklart at hunden befant seg. Dama som bodde der nektet for å ha noen hund der, og hun nektet også å slippe henne inn. Plutselig hørte de en hund som bjeffet inne i huset! Og ganske riktig: det var hennes hund som dama hadde stjålet! Takket være dyretolkens arbeid dro hundeeieren fra det huset med hunden sin i armene!

Hvis sjelekommunikasjon i savnetsaker hadde vært enkelt hadde det ikke eksistert kriminalitet i Norge. Hvis en dame var savnet kunne klarsynte kontakte henne og be om navnet på den som stod bak bortføringen eller drapet, ved hjelp av en setning eller to kunne hun gi beskjed hvor man kunne finne henne. Så lett er det altså ikke. Å jobbe med savnetsaker er vanskelig og krevende, noen ganger lykkes vi godt, noen ganger misforstår vi opplysningene, og noen ganger mangler vi vesentlige opplysninger for å forstå helheten.

Telepati fungerer og på tross av sine «svakheter» er det en fantastisk kommunikasjonsform. Hvis du kontakter dyretolk på vegne av et savnet dyr eller menneske, så vit at det er et ekstremt krevende arbeid. Det tar ofte svært mye tid, vi jobber med mennesker som er dypt fortvilet og mange er ikke klar over de store forskjellene mellom kommunikasjon via tale/skrift og telepati. Telepati er et språk som er åpent for tolkninger i langt større grad enn kommunikasjon via tale/skrift. Vi kan ikke gi deg noen «garanti» eller love deg at vi vil lykkes, men vi kan love deg at vi gjør vårt aller, aller beste. Du betaler ikke bare dersom dyretolken lykkes  med din sak, for uansett resultat, så har dyretolken lagt ned mye tid og arbeid for å hjelpe nettopp deg!

Jeg tar ikke oppdrag med savnetsaker, men flere dyretolker utdannet hos meg gjør det.

Del gjerne <3

Katten som lengtet etter å ligge på den grønne matten

Katten som lengtet etter å ligge på den grønne matten

Litt fra samtalen med Sissel. Jeg lurte på om Missi (katten min) hadde det bra. jeg lurte også på hvorfor hun tygger på klær, og om hun liker å være med oss i bil. Sissel kunne fortelle at det å tygge på klær var at hun koset seg, og det ville hun forsett med.
Missi er ikke glad for å kjøre bil (selve turen) men når vi kommer frem så føler hun seg som en prinsesse å får mye oppmerksomhet . Å at hun er glad vi er såpass mange dager der før vi kjører hjem. Foreldrene mine bor i Rogaland, og siden jeg bor i Østfold så det er noen timer med bil. 🙂 Første turen vi hadde med Missi så mjauet hun jevnt i 6-7 timer. Etter samtalen med Sissel, så mjauet hun ikke en eneste gang på hele turen tur/retur. 🙂

Sissel kunne også fortelle at Missi savnet en grønn matte til å ligge på. Sissel lurte på om jeg hadde en grønn matte i huset. Jeg måtte tenke å gå litt å se, men det hadde jeg ikke. Jo, sa Sissel hun ligger litt høyt oppe og ser ned på denne grønne matta. Hun lengter etter å ligge på den….. Jeg tenkte, og så kom jeg på at det må være gresset ute! Missi fikk sjelden være ute «alene» fordi vi har hovedveien kloss inntil huset. Siden Missi bare er rett over året, så det hadde vi ikke helt klart å slippe henne ut.  Men nå etter samtalen er hun ute mange timer hver dag. Hun storkoser seg ute på den grønne matta! 🙂

Jeg trodde jeg kjente min egen katt før, men nå kjenner jeg henne enda bedre! Så tusen takk for fin samtale Sissel👏 Hilsen Siv Hilde Bøe. 

Sissel sier: Tusen takk for tilbakemeldingen! Så hyggelig å høre. Jeg har heller ikke glemt den grønne matten, som katten lå og så ned på og lengtet etter å ligge på. En fantastisk beskrivelse av gresset observert fra en «innekatt» i vinduet! Så fint å høre at Missi får være mye ute etter samtalen! Jeg ønsker deg og Missi alt godt videre.

Del gjerne. 

Hesten som fortalte dyretolken at den hadde vondt i en hov

Hesten som fortalte dyretolken at den hadde vondt i en hov

En hesteeier sendte meg en hyggelig mail:   Hei! Me fekk sjekka opp Lola (grå, 6 år gammel hoppe som du snakka med i går) i dag hos veterinær Andre Løkken. Han fant at hun hadde ein betennelse i venstre hovledd som mest sannsynlig kom av ein «akutt overbelasting». Vi tror det kom da ho landa skeivt etter eit hinder eller at ho trakka over då ho tråkka på den store steinen på tur. Du konkluderte jo med at ho hadde vondt i venstre frambein i tilknytting til hoven, så det stemte! No får ho behandling og hjelp av dyrlegen, og ho er nok i full form igjen om ca. 2 mnd. 

I tillegg så studerte eg sprangvideoane frå den siste tida, i og med at du sa at ho foretrekker å lande i høgre galopp etter hinderet. Dette stemte også. Ho begynte med det etter at ho fekk vondt i venstre frambein. Dette heng vel sammen med at ho ville spare den vonde foten mest mulig i landinga, og derfor tok ho seg for med høyre frambein.

Vil vertfall seie tusen takk for samtalen og god hjelp! Mvh Silje Hatlevik og Lola

Jeg har erfart mange ganger at dyr kan formidle hvordan kroppen deres kjennes ut. Lola var tydelig på at hoven på venstre fremben var vond, og at hun feilbelastet benet sitt på grunn av den vonde hoven. Det er så fint når dyrene får hjelp, jeg er glad Lola ble undersøkt av dyrlegen etter samtalen. Jeg ønsker Lola god bedring!
Del gjerne. 

 

Katten som ikke ville dra hjem

Katten som ikke ville dra hjem

Dagens lille kattehistorie. En katt oppsøkte en dame, og insisterte på å flytte inn til henne. Pus nektet å dra. I håp om å kunne finne eieren til katten tok hun pusen med til meg. Pus fortalte meg at han absolutt ikke ville tilbake til sin eierinne, og ba om å få lov til å bli boende der han hadde kommet. Det verste av alt sa pus, var at eierinnen ikke brydde seg om han. Hun hadde nok med seg selv og sitt eget liv. Pus gav en del informasjon om eierinnen som jeg ikke trenger å ta med her. Katten fortalte også at den hadde store smerter i munnen og at den trengte hjelp. Han hadde hatt behov for det lenge. Han visste at eieren var klar over det, men at hun ikke brydde seg. Etter timen hos meg dro de til dyrlegen, og det viste seg at katten måtte ha omfattende tannbehandling.

Tiden gikk og en dag så kunden min en etterlysningsplakat. Ingen tvil om at det var denne katten som ble etterlyst. Av ren nysgjerrighet (og kanskje også for å finne ut om det katten hadde fortalt stemte dro hun hjem til eieren. Hun fortalte ikke at hun hadde katten hjemme hos seg, men tenkte vel å gjøre det hvis hun fikk et annet inntrykk av dama enn det pusen hadde fortalt til dyretolken. Hun ble overveldet, det var ingen tvil om at dette var en dame det ikke var bra for pusen å bo hos. Alt pus hadde sagt så ut til å stemme.

Så ja, det hender at katter flytter fra en familie fordi de ønsker seg et bedre liv selv.

Men i de aller fleste tilfellene besøker pus mennesker som trenger kattens kjærlighet og omsorg. Og noen ganger må pus flytte dit for å kunne gi nok kjærlighet til de som trenger det. Jeg husker en katt som insisterte på å flytte inn hos en nabo. Det viste seg at dette var et hjem med rus og vold, og kona som bodde der trengte all den kjærlighet og omsorg hun kunne få.

En annen katt fortalte at han byttet hjem fordi et barn i den nye familien ble mobbet og hadde det så vanskelig, at han ikke hadde hjerte til annet enn å flytte dit midlertidig selv om han var strålende fornøyd med sitt egentlige hjem.

Katter er kloke dyr. Bildet er illustrasjonsfoto.

Har du husket å like min facebookside?

Del gjerne.

Besøket på pelsdyrfarmen

Besøket på pelsdyrfarmen

Besøket på pelsdyrfarmen for to år siden satte spor. Sønnen min som var 8 år den gangen var med. Han husker møtene med disse vakre dyrene som må leve innesperret i bur fordi vi ønsker pelsen deres.
I tiden etterpå kom 8-åringen kommet med flere spørsmål.
-«Husker du han som ikke hadde øre, mamma? Det andre dyret i buret hadde spist opp øret hans…»
-«Er det ikke vondt for den å gå på nettingen? Hvorfor har den ikke gulv?»
-«Stakkars, får den aldri lov til å gå ut?»
-«Kan den aldri løpe og leke?»

Å bringe videre hva pelsdyrene formidler føles i grunnen litt meningsløst. Alle med et lite snev av empati vet innerst inne hvor grusomt de har det. Hvorfor forstår ikke mange voksne det barnet mitt intuitivt vet? Jeg undrer meg over min egen art. Hva er det med oss mennesker som gjør at vi tillater oss å behandle andre levende vesener slik?

I mange år trodde menneskene at dyr ikke hadde følelser. Når man ser på hvordan vi mennesker behandler dyr den dag i dag, så kan man tenke over om det er dyrene eller menneskene som opptrer iskaldt, beregnende og følelsesløst…

Del gjerne. 

Det øverste bildet er tatt av dyrevernere som heldigvis fotograferte på norske pelsdyrfarmer. Tenk å være mor og ha ungen sin på netting som her!

Det nederste bildet er tatt da jeg besøkte en pelsdyrfarm på «åpen dag».