Katten som ikke ville dra hjem

Katten som ikke ville dra hjem

Dagens lille kattehistorie. En katt oppsøkte en dame, og insisterte på å flytte inn til henne. Pus nektet å dra. I håp om å kunne finne eieren til katten tok hun pusen med til meg. Pus fortalte meg at han absolutt ikke ville tilbake til sin eierinne, og ba om å få lov til å bli boende der han hadde kommet. Det verste av alt sa pus, var at eierinnen ikke brydde seg om han. Hun hadde nok med seg selv og sitt eget liv. Pus gav en del informasjon om eierinnen som jeg ikke trenger å ta med her. Katten fortalte også at den hadde store smerter i munnen og at den trengte hjelp. Han hadde hatt behov for det lenge. Han visste at eieren var klar over det, men at hun ikke brydde seg. Etter timen hos meg dro de til dyrlegen, og det viste seg at katten måtte ha omfattende tannbehandling.

Tiden gikk og en dag så kunden min en etterlysningsplakat. Ingen tvil om at det var denne katten som ble etterlyst. Av ren nysgjerrighet (og kanskje også for å finne ut om det katten hadde fortalt stemte dro hun hjem til eieren. Hun fortalte ikke at hun hadde katten hjemme hos seg, men tenkte vel å gjøre det hvis hun fikk et annet inntrykk av dama enn det pusen hadde fortalt til dyretolken. Hun ble overveldet, det var ingen tvil om at dette var en dame det ikke var bra for pusen å bo hos. Alt pus hadde sagt så ut til å stemme.

Så ja, det hender at katter flytter fra en familie fordi de ønsker seg et bedre liv selv.

Men i de aller fleste tilfellene besøker pus mennesker som trenger kattens kjærlighet og omsorg. Og noen ganger må pus flytte dit for å kunne gi nok kjærlighet til de som trenger det. Jeg husker en katt som insisterte på å flytte inn hos en nabo. Det viste seg at dette var et hjem med rus og vold, og kona som bodde der trengte all den kjærlighet og omsorg hun kunne få.

En annen katt fortalte at han byttet hjem fordi et barn i den nye familien ble mobbet og hadde det så vanskelig, at han ikke hadde hjerte til annet enn å flytte dit midlertidig selv om han var strålende fornøyd med sitt egentlige hjem.

Katter er kloke dyr. Bildet er illustrasjonsfoto.

Har du husket å like min facebookside?

Del gjerne.

Besøket på pelsdyrfarmen

Besøket på pelsdyrfarmen

Besøket på pelsdyrfarmen for to år siden satte spor. Sønnen min som var 8 år den gangen var med. Han husker møtene med disse vakre dyrene som må leve innesperret i bur fordi vi ønsker pelsen deres.
I tiden etterpå kom 8-åringen kommet med flere spørsmål.
-«Husker du han som ikke hadde øre, mamma? Det andre dyret i buret hadde spist opp øret hans…»
-«Er det ikke vondt for den å gå på nettingen? Hvorfor har den ikke gulv?»
-«Stakkars, får den aldri lov til å gå ut?»
-«Kan den aldri løpe og leke?»

Å bringe videre hva pelsdyrene formidler føles i grunnen litt meningsløst. Alle med et lite snev av empati vet innerst inne hvor grusomt de har det. Hvorfor forstår ikke mange voksne det barnet mitt intuitivt vet? Jeg undrer meg over min egen art. Hva er det med oss mennesker som gjør at vi tillater oss å behandle andre levende vesener slik?

I mange år trodde menneskene at dyr ikke hadde følelser. Når man ser på hvordan vi mennesker behandler dyr den dag i dag, så kan man tenke over om det er dyrene eller menneskene som opptrer iskaldt, beregnende og følelsesløst…

Del gjerne. 

Det øverste bildet er tatt av dyrevernere som heldigvis fotograferte på norske pelsdyrfarmer. Tenk å være mor og ha ungen sin på netting som her!

Det nederste bildet er tatt da jeg besøkte en pelsdyrfarm på «åpen dag».

 

 

 

Havnesjefen er død – han ble mobbet inn i døden

Havnesjefen er død – han ble mobbet inn i døden

Så har det altså skjedd. Den kjente koppsvanen Havnesjefen fra Os kommune i Hordaland er blitt avlivet. I følge VG sier fungerende ordfører i Os kommune: Den er tatt hånd om for å si det sånn. Hun vil ikke svare på når og hvordan den ble avlivet. Kanskje ikke så rart hun ikke ville fortelle hvordan han ble drept. Landbrukssjef Øystein Svalheim ved Bjørnefjorden Landbrukskontor opplyser til VG at Havnesjefen ble avlivet med et slag i nakken. Han ble bokstavelig talt slått i hjel!

Sånn. Da var den lettvinte løsningen i boks: Det vi har problemer med og det vi ikke liker, det kvitter vi oss med. Ja det dreper vi.

Utallige vitner har fortalt hvordan mennesker har mishandlet Havnesjefen på det groveste i flere år. Folk har jaget han med båt, slått han og kastet ting etter han. Denne dyremishandlingen har det vært skrevet om i media og snakket om lokalt. Ikke noe har skjedd for å stoppe dette. Ingen har blitt stilt til ansvar. Det velger vi som samfunn å lukke øynene for.

Det er ikke første gang mennesker har mishandlet dyr, slik at dyret ikke hadde annet valg enn å bli såkalt «aggressiv». Jeg husker den nydelige selen i Ålesund. Jeg fikk også gleden av å møte han. Folk oppførte seg grusomt mot selen. De pinte og plagde han når han var på land. De forfulgte han i sjøen. Etter langvarig mishandling ble selen selvfølgelig «aggressiv». Flytting til et nytt område ble vurdert, men også den gangen gikk man for den lettvinte løsningen. De valgte å avlive. De valgte å kvitte seg med «problemet».

Hvorfor forstår de ikke at problemet ikke er det aggressive dyret? Hvorfor stiller vi ikke dyremishandlerne til ansvar? Hva lærer vi våre barn når det er mobbeofferet vi kvitter oss med, og enda en gang lar mobberne gå fri? Når skal vi mennesker ta dyrevelferd på alvor?

Noen ganger skjemmes jeg over å være menneske. Når skal vi lære?

Del gjerne. 

Bildet er illustrasjonsfoto.

Dyrene og fuglene vil komme til deg, sa hun. Og slik ble det.

Dyrene og fuglene vil komme til deg, sa hun. Og slik ble det.

Jeg har nettopp kjøpt meg en hytte, sa en kvinne. Den ligger vakkert til i naturen. Forrige eierne brukte å mate fuglene i sommersesongen, og fuglene har lært at de blir fast foret om sommeren (om vinteren var ikke hytten i bruk). Forrige eiere fortalte at de også hadde hyppige besøk av et ekorn i tillegg til alle småfuglene. På overleveringsdagen av hytta sier plutselig fruen til meg: Dyrene og fuglene vil komme til deg. Du besitter den egenskapen. Hun utdypet det ikke mer.

Nå har jeg vært eier av hytta i ca 2 uker, og denne helgen var 3. gang jeg var der. Allerede første helgen kom det en kjøttmeis og satte seg på verandabordet. Jeg satt der og nøt nytraktet kaffe i morgensolen. Heldigvis hadde jeg kjøpt inn solsikkefrø og mere til. Jeg fant solsikkefrøene og meisen spiste av hånden min. Etter en stund fløy den bort der hvor festet til vimpelflagget er. Det merkelige var dette; jeg fikk et «budskap» fra den lille meisen. En direkte formidling fra den til meg. Kan ikke forklare hvordan, men jeg fikk en klar og tydelig forståelse for at dersom jeg satte på plass vimpelen når jeg var der, vil jeg få besøk av dyrene og fuglene. Vimpelen er et signal for dem om at jeg er på hytta. Så jeg fant frem vimpelflagget og satte det på plass.

Like plutselig som kjøttmeisa dukket opp, kom også ekornet og flere nye fugler. Ekornet satt på gelenderet, men kom veldig fort helt bort til meg .Jeg serverte den både nøtter og solsikker fra hånden. Der satt jeg, omgitt av fugler og et ekorn. De fleste veldig tillitsfulle. Blant dem en bokfink som også kom helt innpå.

Nå har min sambo fått i oppdrag å lage et kreativt fuglebrett. En ting er sikkert, dyrene kjenner meg igjen og ser forskjell på mennesker. Dette gjelder både stemme og utseende. Men koselig og veldig hyggelig for meg. Særlig når de formidler noe til meg og jeg føler en sterk connection og visshet fra innerste i meg.

Jeg måtte jo fortelle forrige eiere om det lille ekornet, og fruen sa at det hadde aldri kommet så nær henne, men du har det i deg!. Ekornet heter «Pelle» og tok navnet kjapt. Kjøttmeisen heter Minni og kommer når jeg roper på henne.

Kan man egentlig føle det bedre når jeg er på hytta og nyter freden og samtidig kjenner en slags urkraft fra det dypeste innerste? Minni og Peller følger meg rundt på tomten til stadighet og passer på.

Livet føles veldig bra og kanskje er det noen brikker til på plass. Å kommunisere med dyr og natur har jeg gjort siden jeg var liten, men de siste årene har jeg trodd jeg har mistet dette spesielle, men nei. Man mister vel ikke noe man allerede er i besittelse av.

Takk til deg som lot meg dele din fine historie her.

Del gjerne. 

Har du husket å trykke LIKER og FØLG på min facebookside  som du finner her? 

Tegn fra oven?

Tegn fra oven?

Jeg måtte trekke på smilebåndet da jeg leste mailen fra kunden min. Hun skrev: I dag kom det info om Airbnb. Har du sendt dette, eller har du bedt Airbnb sende meg epost om hvordan man kan leie ut? 
Lattermild svarte jeg: Nå ler jeg godt her! Nei jeg har ikke sendt deg noe eller tipset dem om deg 🙂 Det er vel noe av det vakre vi får oppleve igjen da, at ting ikke er tilfeldig, men synkronisert  Nå fikk du nok et et solid hint fra dine hjelpere. 🙂 
Dagen før hadde jeg snakket med katten hennes. Pus var mektig lei av mannen i huset. Han er som et spøkelse, sa pus. Han bidrar jo ikke med noe, verken praktisk eller sosialt. Han bare er der. Og du mister din energi. Eieren svarte at hun lenge hadde ønsket at han skulle flytte. Forholdet var over for lenge siden, men hun var økonomisk avhengig av å kunne dele husleien med han. Pus mente at det måtte være mye bedre å leie ut til andre. Pus syntes at hun ikke skulle ha en fast leietaker, men leie ut til ulike mennesker som kunne betale for å bo der en eller flere netter om gangen.
Jeg tipset om Airbnb som jeg har hatt god erfaring med i inn- og utland. Eier hadde ikke hørt om dette firmaet som tilrettelegger for at privatpersoner kan leie ut rom og boliger på døgnbasis.
Allerede dagen etter fikk eieren en mail fra Airbnb om hvordan hun kan leie ut.
Ingen tvil om at hun har sterke hjelpere. Det er så vakkert når man ser at alt ikke bare er et tilfeldig kaos, men at noen gode krefter hjelper og tilrettelegger for oss innimellom. Selv om vi ikke forstår hvordan det kan gå til.
Jeg synes det er en herlig historie!
Del gjerne. 
Det er noe helt spesielt med katten i vinduet

Det er noe helt spesielt med katten i vinduet

Hei Sissel! Jeg har en litt merkelig historie å fortelle, og håper det er i orden at jeg skriver til deg.  For mange år siden, da sønnen vår var liten, leide vi en hytte på åremål. Vi var der svært ofte, annenhver helg og i alle ferier. Vi hadde en katt. Lotus var en flott svart katt, snill, kjærlig og intelligent. Han og jeg hadde et helt spesielt forhold. Han pleide å stryke meg over kinnet og håret med den myke poten sin. Jeg har aldri opplevd maken til kjærlig katt. Lotus var alltid med til hytta. Nå er over 20 år siden vi sluttet å leie hytta, og det er i disse dager 12 år siden vår elskede Lotus døde.
 
I helgen var var min nevø på biltur med sin familie. De stoppet ved hytta, som også min nevø har mange gode minner fra. Han tok en del bilder som han sendte til meg. Jeg syntes det var noe med det ene stuevinduet, og forstørret opp. Da gikk det kaldt nedover ryggen på meg! I vinduet sees en stor, mørk katt. Det kan nok se ut som om det er mer i vinduet, men jeg ser den sorte katten helt tydelig der den sitter og ser rett på fotografen. Det er som å se vår kjære Lotus. Så mange ganger jeg så han sitte slik i dette vinduet. Hver gang vi hadde vært ute og gått tur eller vært på butikken, da vi kom tilbake satt han i vinduet og ventet på oss. Såvidt jeg vet har det heller ikke vært andre katter på denne hytta, og det heller ikke folk på hytta da nevøen min var der, som kunne ha med seg en katt. Er det mulig at katten vår husket dette stedet og at sjelen hans valgte å dra dit da livet hans var over? Han levde jo mange år etter at vi sluttet å være der. 
Jeg fikk lov til å dele historien og bildet med deg. Det er jeg takknemlig for. Ser du katten i vinduet?
Min erfaring tilsier at pus neppe «går igjen» i hytta. Jeg tenker at han benyttet anledningen til å vise seg for fotografen, attpåtil på favorittplassen sin. Det var nok Lotus sin måte å sende «en hilsen hjem».
I vår vestlige kultur er det ikke vanlig å tenke at dette er mulig. For en sjel eksisterer ingen fysiske grenser, sjeler kan være akkurar der de ønsker å være.
Urfolk lærer oftest barna sine om kontakten på sjeleplan. Vi vestlige mennesker får sjelden lære om dette. Som oftest må vi selv søke etter denne visdommen i voksen alder. Eieren skriver at det gikk kaldt nedover ryggen hennes da hun så katten i vinduet. Når noen kontakter oss på sjeleplan er det vanlig å kjenne det fysisk. Ofte kan man få tårer i øynene eller frysninger.
Eieren skrev: Det var veldig sterkt for meg å få denne hilsenen fra min kjære firbente venn. Det har blitt noen tårer. Som sagt hadde vi et helt spesielt forhold, og sorgen og savnet har vært stort!
Vakkert er det å vite at de vi har «mistet» ikke har forlatt oss.
Del gjerne