Katten som lengtet etter å ligge på den grønne matten

Katten som lengtet etter å ligge på den grønne matten

Litt fra samtalen med Sissel. Jeg lurte på om Missi (katten min) hadde det bra. jeg lurte også på hvorfor hun tygger på klær, og om hun liker å være med oss i bil. Sissel kunne fortelle at det å tygge på klær var at hun koset seg, og det ville hun forsett med.
Missi er ikke glad for å kjøre bil (selve turen) men når vi kommer frem så føler hun seg som en prinsesse å får mye oppmerksomhet . Å at hun er glad vi er såpass mange dager der før vi kjører hjem. Foreldrene mine bor i Rogaland, og siden jeg bor i Østfold så det er noen timer med bil. 🙂 Første turen vi hadde med Missi så mjauet hun jevnt i 6-7 timer. Etter samtalen med Sissel, så mjauet hun ikke en eneste gang på hele turen tur/retur. 🙂

Sissel kunne også fortelle at Missi savnet en grønn matte til å ligge på. Sissel lurte på om jeg hadde en grønn matte i huset. Jeg måtte tenke å gå litt å se, men det hadde jeg ikke. Jo, sa Sissel hun ligger litt høyt oppe og ser ned på denne grønne matta. Hun lengter etter å ligge på den….. Jeg tenkte, og så kom jeg på at det må være gresset ute! Missi fikk sjelden være ute «alene» fordi vi har hovedveien kloss inntil huset. Siden Missi bare er rett over året, så det hadde vi ikke helt klart å slippe henne ut.  Men nå etter samtalen er hun ute mange timer hver dag. Hun storkoser seg ute på den grønne matta! 🙂

Jeg trodde jeg kjente min egen katt før, men nå kjenner jeg henne enda bedre! Så tusen takk for fin samtale Sissel👏 Hilsen Siv Hilde Bøe. 

Sissel sier: Tusen takk for tilbakemeldingen! Så hyggelig å høre. Jeg har heller ikke glemt den grønne matten, som katten lå og så ned på og lengtet etter å ligge på. En fantastisk beskrivelse av gresset observert fra en «innekatt» i vinduet! Så fint å høre at Missi får være mye ute etter samtalen! Jeg ønsker deg og Missi alt godt videre.

Del gjerne. 

Hesten som fortalte dyretolken at den hadde vondt i en hov

Hesten som fortalte dyretolken at den hadde vondt i en hov

En hesteeier sendte meg en hyggelig mail:   Hei! Me fekk sjekka opp Lola (grå, 6 år gammel hoppe som du snakka med i går) i dag hos veterinær Andre Løkken. Han fant at hun hadde ein betennelse i venstre hovledd som mest sannsynlig kom av ein «akutt overbelasting». Vi tror det kom da ho landa skeivt etter eit hinder eller at ho trakka over då ho tråkka på den store steinen på tur. Du konkluderte jo med at ho hadde vondt i venstre frambein i tilknytting til hoven, så det stemte! No får ho behandling og hjelp av dyrlegen, og ho er nok i full form igjen om ca. 2 mnd. 

I tillegg så studerte eg sprangvideoane frå den siste tida, i og med at du sa at ho foretrekker å lande i høgre galopp etter hinderet. Dette stemte også. Ho begynte med det etter at ho fekk vondt i venstre frambein. Dette heng vel sammen med at ho ville spare den vonde foten mest mulig i landinga, og derfor tok ho seg for med høyre frambein.

Vil vertfall seie tusen takk for samtalen og god hjelp! Mvh Silje Hatlevik og Lola

Jeg har erfart mange ganger at dyr kan formidle hvordan kroppen deres kjennes ut. Lola var tydelig på at hoven på venstre fremben var vond, og at hun feilbelastet benet sitt på grunn av den vonde hoven. Det er så fint når dyrene får hjelp, jeg er glad Lola ble undersøkt av dyrlegen etter samtalen. Jeg ønsker Lola god bedring!
Del gjerne. 

 

Katten som ikke ville dra hjem

Katten som ikke ville dra hjem

Dagens lille kattehistorie. En katt oppsøkte en dame, og insisterte på å flytte inn til henne. Pus nektet å dra. I håp om å kunne finne eieren til katten tok hun pusen med til meg. Pus fortalte meg at han absolutt ikke ville tilbake til sin eierinne, og ba om å få lov til å bli boende der han hadde kommet. Det verste av alt sa pus, var at eierinnen ikke brydde seg om han. Hun hadde nok med seg selv og sitt eget liv. Pus gav en del informasjon om eierinnen som jeg ikke trenger å ta med her. Katten fortalte også at den hadde store smerter i munnen og at den trengte hjelp. Han hadde hatt behov for det lenge. Han visste at eieren var klar over det, men at hun ikke brydde seg. Etter timen hos meg dro de til dyrlegen, og det viste seg at katten måtte ha omfattende tannbehandling.

Tiden gikk og en dag så kunden min en etterlysningsplakat. Ingen tvil om at det var denne katten som ble etterlyst. Av ren nysgjerrighet (og kanskje også for å finne ut om det katten hadde fortalt stemte dro hun hjem til eieren. Hun fortalte ikke at hun hadde katten hjemme hos seg, men tenkte vel å gjøre det hvis hun fikk et annet inntrykk av dama enn det pusen hadde fortalt til dyretolken. Hun ble overveldet, det var ingen tvil om at dette var en dame det ikke var bra for pusen å bo hos. Alt pus hadde sagt så ut til å stemme.

Så ja, det hender at katter flytter fra en familie fordi de ønsker seg et bedre liv selv.

Men i de aller fleste tilfellene besøker pus mennesker som trenger kattens kjærlighet og omsorg. Og noen ganger må pus flytte dit for å kunne gi nok kjærlighet til de som trenger det. Jeg husker en katt som insisterte på å flytte inn hos en nabo. Det viste seg at dette var et hjem med rus og vold, og kona som bodde der trengte all den kjærlighet og omsorg hun kunne få.

En annen katt fortalte at han byttet hjem fordi et barn i den nye familien ble mobbet og hadde det så vanskelig, at han ikke hadde hjerte til annet enn å flytte dit midlertidig selv om han var strålende fornøyd med sitt egentlige hjem.

Katter er kloke dyr. Bildet er illustrasjonsfoto.

Har du husket å like min facebookside?

Del gjerne.

Besøket på pelsdyrfarmen

Besøket på pelsdyrfarmen

Besøket på pelsdyrfarmen for to år siden satte spor. Sønnen min som var 8 år den gangen var med. Han husker møtene med disse vakre dyrene som må leve innesperret i bur fordi vi ønsker pelsen deres.
I tiden etterpå kom 8-åringen kommet med flere spørsmål.
-«Husker du han som ikke hadde øre, mamma? Det andre dyret i buret hadde spist opp øret hans…»
-«Er det ikke vondt for den å gå på nettingen? Hvorfor har den ikke gulv?»
-«Stakkars, får den aldri lov til å gå ut?»
-«Kan den aldri løpe og leke?»

Å bringe videre hva pelsdyrene formidler føles i grunnen litt meningsløst. Alle med et lite snev av empati vet innerst inne hvor grusomt de har det. Hvorfor forstår ikke mange voksne det barnet mitt intuitivt vet? Jeg undrer meg over min egen art. Hva er det med oss mennesker som gjør at vi tillater oss å behandle andre levende vesener slik?

I mange år trodde menneskene at dyr ikke hadde følelser. Når man ser på hvordan vi mennesker behandler dyr den dag i dag, så kan man tenke over om det er dyrene eller menneskene som opptrer iskaldt, beregnende og følelsesløst…

Del gjerne. 

Det øverste bildet er tatt av dyrevernere som heldigvis fotograferte på norske pelsdyrfarmer. Tenk å være mor og ha ungen sin på netting som her!

Det nederste bildet er tatt da jeg besøkte en pelsdyrfarm på «åpen dag».

 

 

 

Havnesjefen er død – han ble mobbet inn i døden

Havnesjefen er død – han ble mobbet inn i døden

Så har det altså skjedd. Den kjente koppsvanen Havnesjefen fra Os kommune i Hordaland er blitt avlivet. I følge VG sier fungerende ordfører i Os kommune: Den er tatt hånd om for å si det sånn. Hun vil ikke svare på når og hvordan den ble avlivet. Kanskje ikke så rart hun ikke ville fortelle hvordan han ble drept. Landbrukssjef Øystein Svalheim ved Bjørnefjorden Landbrukskontor opplyser til VG at Havnesjefen ble avlivet med et slag i nakken. Han ble bokstavelig talt slått i hjel!

Sånn. Da var den lettvinte løsningen i boks: Det vi har problemer med og det vi ikke liker, det kvitter vi oss med. Ja det dreper vi.

Utallige vitner har fortalt hvordan mennesker har mishandlet Havnesjefen på det groveste i flere år. Folk har jaget han med båt, slått han og kastet ting etter han. Denne dyremishandlingen har det vært skrevet om i media og snakket om lokalt. Ikke noe har skjedd for å stoppe dette. Ingen har blitt stilt til ansvar. Det velger vi som samfunn å lukke øynene for.

Det er ikke første gang mennesker har mishandlet dyr, slik at dyret ikke hadde annet valg enn å bli såkalt «aggressiv». Jeg husker den nydelige selen i Ålesund. Jeg fikk også gleden av å møte han. Folk oppførte seg grusomt mot selen. De pinte og plagde han når han var på land. De forfulgte han i sjøen. Etter langvarig mishandling ble selen selvfølgelig «aggressiv». Flytting til et nytt område ble vurdert, men også den gangen gikk man for den lettvinte løsningen. De valgte å avlive. De valgte å kvitte seg med «problemet».

Hvorfor forstår de ikke at problemet ikke er det aggressive dyret? Hvorfor stiller vi ikke dyremishandlerne til ansvar? Hva lærer vi våre barn når det er mobbeofferet vi kvitter oss med, og enda en gang lar mobberne gå fri? Når skal vi mennesker ta dyrevelferd på alvor?

Noen ganger skjemmes jeg over å være menneske. Når skal vi lære?

Del gjerne. 

Bildet er illustrasjonsfoto.

Dyrene og fuglene vil komme til deg, sa hun. Og slik ble det.

Dyrene og fuglene vil komme til deg, sa hun. Og slik ble det.

Jeg har nettopp kjøpt meg en hytte, sa en kvinne. Den ligger vakkert til i naturen. Forrige eierne brukte å mate fuglene i sommersesongen, og fuglene har lært at de blir fast foret om sommeren (om vinteren var ikke hytten i bruk). Forrige eiere fortalte at de også hadde hyppige besøk av et ekorn i tillegg til alle småfuglene. På overleveringsdagen av hytta sier plutselig fruen til meg: Dyrene og fuglene vil komme til deg. Du besitter den egenskapen. Hun utdypet det ikke mer.

Nå har jeg vært eier av hytta i ca 2 uker, og denne helgen var 3. gang jeg var der. Allerede første helgen kom det en kjøttmeis og satte seg på verandabordet. Jeg satt der og nøt nytraktet kaffe i morgensolen. Heldigvis hadde jeg kjøpt inn solsikkefrø og mere til. Jeg fant solsikkefrøene og meisen spiste av hånden min. Etter en stund fløy den bort der hvor festet til vimpelflagget er. Det merkelige var dette; jeg fikk et «budskap» fra den lille meisen. En direkte formidling fra den til meg. Kan ikke forklare hvordan, men jeg fikk en klar og tydelig forståelse for at dersom jeg satte på plass vimpelen når jeg var der, vil jeg få besøk av dyrene og fuglene. Vimpelen er et signal for dem om at jeg er på hytta. Så jeg fant frem vimpelflagget og satte det på plass.

Like plutselig som kjøttmeisa dukket opp, kom også ekornet og flere nye fugler. Ekornet satt på gelenderet, men kom veldig fort helt bort til meg .Jeg serverte den både nøtter og solsikker fra hånden. Der satt jeg, omgitt av fugler og et ekorn. De fleste veldig tillitsfulle. Blant dem en bokfink som også kom helt innpå.

Nå har min sambo fått i oppdrag å lage et kreativt fuglebrett. En ting er sikkert, dyrene kjenner meg igjen og ser forskjell på mennesker. Dette gjelder både stemme og utseende. Men koselig og veldig hyggelig for meg. Særlig når de formidler noe til meg og jeg føler en sterk connection og visshet fra innerste i meg.

Jeg måtte jo fortelle forrige eiere om det lille ekornet, og fruen sa at det hadde aldri kommet så nær henne, men du har det i deg!. Ekornet heter «Pelle» og tok navnet kjapt. Kjøttmeisen heter Minni og kommer når jeg roper på henne.

Kan man egentlig føle det bedre når jeg er på hytta og nyter freden og samtidig kjenner en slags urkraft fra det dypeste innerste? Minni og Peller følger meg rundt på tomten til stadighet og passer på.

Livet føles veldig bra og kanskje er det noen brikker til på plass. Å kommunisere med dyr og natur har jeg gjort siden jeg var liten, men de siste årene har jeg trodd jeg har mistet dette spesielle, men nei. Man mister vel ikke noe man allerede er i besittelse av.

Takk til deg som lot meg dele din fine historie her.

Del gjerne. 

Har du husket å trykke LIKER og FØLG på min facebookside  som du finner her?