Besøket på pelsdyrfarmen for to år siden satte spor. Sønnen min som var 8 år den gangen var med. Han husker møtene med disse vakre dyrene som må leve innesperret i bur fordi vi ønsker pelsen deres.
I tiden etterpå kom 8-åringen kommet med flere spørsmål.
-«Husker du han som ikke hadde øre, mamma? Det andre dyret i buret hadde spist opp øret hans…»
-«Er det ikke vondt for den å gå på nettingen? Hvorfor har den ikke gulv?»
-«Stakkars, får den aldri lov til å gå ut?»
-«Kan den aldri løpe og leke?»

Å bringe videre hva pelsdyrene formidler føles i grunnen litt meningsløst. Alle med et lite snev av empati vet innerst inne hvor grusomt de har det. Hvorfor forstår ikke mange voksne det barnet mitt intuitivt vet? Jeg undrer meg over min egen art. Hva er det med oss mennesker som gjør at vi tillater oss å behandle andre levende vesener slik?

I mange år trodde menneskene at dyr ikke hadde følelser. Når man ser på hvordan vi mennesker behandler dyr den dag i dag, så kan man tenke over om det er dyrene eller menneskene som opptrer iskaldt, beregnende og følelsesløst…

Del gjerne. 

Det øverste bildet er tatt av dyrevernere som heldigvis fotograferte på norske pelsdyrfarmer. Tenk å være mor og ha ungen sin på netting som her!

Det nederste bildet er tatt da jeg besøkte en pelsdyrfarm på «åpen dag».

 

 

 

VIL DU VITE MER?

Å bruke evnene mine gir meg så mange fine opplevelser. Jeg deler gode hjertevarme historier om mennesker, dyr og det som er «mellom himmel og jord». Ikke gå glipp av det som skjer!  Jeg deler på mail. 

Takk for at du meldte deg på!